Illustrasjonsfoto

Ordet død er et vanskelig ord å bruke, det er så endelig. Noen ganger så virker det som vi later som om det ordet ikke betyr noe, at døden egentlig ikke eksisterer, men det er faktisk en av de tingene vi alle har felles. Vi skal alle dø.

En mann jeg snakket med en gang sa: ”Jeg vet at jeg dør av min kreftsykdom, jeg har i grunnen forsonet meg med det. Men det er så vondt å se de rundt meg, jeg skulle så gjerne snakket med dem om hvordan jeg vil ha det, hvordan de skal ta vare på seg selv når jeg er dø, eller snakke om min begravelse.  Men de blir bare så veldig lei seg”.

En annen sa: ”Når vi endelig snakket om min begravelse så endte det med en befriende latter, vi tenkte på han som ville snuble, eller hun som ville sjangle for hun hadde tatt en dram for å stramme seg opp.  Det var godt å kunne le sammen med min venn, det ble ikke så farlig da.

En annen fortale meg at under begravelsen hans så skulle han sitte på galleriet og vinke ned til meg, og jeg må innrømme at jeg tittet opp på galleriet med et smil om munnen.

Hvordan kan vi hjelpe hverandre til å snakke om døden? Det er et vanskelig tema, døden er så endelig. Men kanskje derfor ekstra viktig å snakke om!

Min opplevelse er at mange har spørsmål når rundt sykdom og død.  Spørsmål som; når er nok nok? Er det lov å dø? Hvordan få en verdig avslutning på livet, og hva er det for meg? 

Kan man snakke om dette rundt kjøkkenbordet hjemme, er det greit å snakke om døden, eller later vi som om den ikke er der? Vil det være lettere for de som sitter igjen om vi har fortalt hvordan vi ønsker å ha vår begravelse?