En svært ung kreftpasient kontaktet Kreftlinjen på vår chat fra sykesengen.
”Jeg kan vel prate litt med dere når tiden her på sykehuset blir lang? Dere kan vel også hjelpe meg litt. Jeg har så mye tid!?”
Vi pratet litt om sykdom, om hvordan hun skulle få dagene til å gå og delte tanker om det hun sto i. Hun avsluttet med at det var godt å snakke på denne måten og så spurte hun om hun kunne ta kontakt igjen.

I VG i dag, 23. februar kan vi lese en gladhistorie om Magnus på tre år. Han fikk diagnostisert kreft i oktober 2010 og fikk beskjed om at han var frisk julaften samme år. Vi får et innblikk i hva Magnus og familien har vært igjennom.

På 70-80 tallet var det bare noen få barn som overlevde. 1990 økte det til ca 60%. År 2000 er tallet kommet opp i 80%. Hvert år er det ca 140 barn som får kreft og av dem er det 120 som blir friske!  

Årsaken til at barn får kreft kan vi ikke si mye om. Det forskes intenst på dette.

far og barn

illustrasjonsfoto

Barn og foreldre har krav på å få god informasjon om diagnose og behandling. Hvordan en på en god måte skal klare å formidle dette må tilpasses barnets alder. Ofte er godt informasjonsmateriell med tegninger til god hjelp både for den som informerer og de som informeres. Det er viktig å være åpen og ærlig både om sykdom og behandling. At ordet kreft blir brukt er også med på å gi en trygghet i informasjonen. Kreft kan både av foreldre og barn lett forbindes med død. Det er derfor viktig å fortelle at slik er det ikke lenger. Det er ikke uvanlig at foreldre glemmer hva som er sagt, men husker veldig godt hvordan det ble sagt.

Tiden like etter at diagnosen er stilt bærer preg av kaos og angst. Barn er ofte opptatt av å snakke om andre ting enn det foreldrene er. Barn er opptatt av øyeblikket, og deres behov er å få informasjon om ubehag, hva som kan være smertefullt og hva undersøkelser medfører. Foreldre er også opptatt av dette, men først og fremst er spørsmålet: ”Blir barnet mitt friskt?” Som helsepersonell har vi et ansvar for å aktivt informere om det vi vet – forklare om undersøkelser, behandling og også om prognoser.

Det viktigste foreldre kan gjøre for et barn som har fått kreft, er å være tilstede. De viktigste omsorgspersonene til barnet er foreldrene, og foreldrene må oppleve god støtte fra omgivelsene for å klare å stå i den krisen de gjennomlever. Det kan være lett å skjemme bort et barn som har fått kreft fordi en synes synd på det. Det fornuftigste er å holde på de samme regler og grenser som tidligere. Kjente grenser og rammer oppleves trygt for barnet som opplever at mange andre ting endrer seg i forbindelse med sykdommen. Søsken til barn med kreft har det også vanskelig. Det er veldig viktig å ikke glemme dem. Prøv å få til at de kan være sammen under en cellegiftkur for eksempel. Søsken kan være redde og kanskje føle skyld. De kan bli sjalu på all oppmerksomheten den syke får og samtidig ha dårlig samvittighet for det. Det er derfor viktig at også de får god informasjon og blir sett i denne situasjonen.

Mange foreldre forandrer verdigrunnlag. Toppen av lykke er å ha friske barn. De små gleder og hverdagen blir viktigere, og bagateller blir sjeldent blåst opp til store problemer.

Vi hører ofte om god ivaretakelse av barn, foreldre og søsken ved norske sykehus. Historien om Magnus i dagens VG er et eksempel på dette. Men utfordringer er det nok av. Hvordan er tiden etter at barnet er ferdigbehandlet? Hvilke problemer møter familien når hverdagen kommer? Hva med barnehage, skole, familie og venner? Mange ønsker å hjelpe, men vet ikke hvordan. Hva oppleves som god hjelp i en slik situasjon?

Les også blogginnlegget Forskning på kreftsykdom hos barn