Kategorier

Man leser ofte i avisene om forskere som er uenige om konklusjoner og om hva resultatene egentlig betyr. Det fører igjen til sprikende råd om dette og hint, og at konklusjoner må korrigeres. Det som var sant i går, er usant i dag. Dette gjør at vi, som er på utsiden, blir lettere forvirret, og faktisk kan miste tilliten til forskning som sådan.

 Hvorfor kan ikke forskerne bli enige om hva de skal mene og gi entydige råd til oss andre?

Det ligger i forskningens natur at ulike fagpersoner nærmer seg problemstillinger på ulike måter. Tilnærmingen er avhengig av hvilken bakgrunn og kompetanse man har, hvilken metodikk man behersker, hvilket utstyr som er tilgjengelig og mange andre faktorer. Ingen tilnærming og gjennomføring er perfekt, det vil alltid være feilkilder.

Men det finnes god forskning, og det finnes dårlig forskning. Den gode lar seg reprodusere og går inn som mursteiner i det byggverket som reiser seg av kunnskap på et forskningsområde. Den mindre gode får heldigvis normalt liten betydning, enten fordi feltet er så smalt at ingen bryr seg, eller fordi resultatene ikke passer med det andre finner på en mer overbevisende måte.

Siden enhver studie og ethvert resultat av betydning skal brukes videre av andre, blir publiserte studier meget kritisk vurdert av andre forskere. Det innvendes, opponeres og besvares, og hypoteser må ofte endres. Hvis temaet er kontroversielt eller av betydning for folk flest, kan pressen ta tak i det og det vil framstå som uønsket uenighet mellom forskere.

Men det er vår alles fremste kvalitetssikring at forskere går kritisk til verks på alt som publiseres av resultater og konklusjoner! Det er de andre forskerne i feltet som er best i stand til å stille de gode spørsmålene for alle oss andre. Bare gjennom nye kritiske spørsmål får vi mer forskning og nye svar. Slik kommer vi nærmere en sannhet som holder, og unngår at midlertidige ”sannheter” får for store implikasjoner for liv og samfunn.

Det er gjennom opposisjonen man skiller den gode forskningen fra den dårlige. De vitenskapelige tidsskriftene foretar første runde med opposisjon, og det er derfor det blåses opp at forskere publiserer i ”internasjonalt anerkjente tidsskrifter”. Anerkjennelsen ligger i tilliten til at tidsskriftet har kvalitetssikret innholdet. Og hvordan gjør de det mest effektivt? – Jo, nettopp ved å ”slippe løs” noen andre forskere i feltet til en kritisk gjennomgang, før publisering. Bare de som kommer helskinnet gjennom dette får publisere sin forskning.

Så egentlig burde vi hilse velkommen ”kranglingen” og debatten som reises rundt forskning! Særlig for ung forskning spriker ofte resultatene og diskusjonen kan gå hett, også i pressen. Dette burde vi lese med interesse, men samtidig vi bør vente med å trekke konklusjoner. Vente med å bli redde. Vente med dramatisk endring av livsstil osv. Så er det viktig å huske at pressen vanskelig kan skille god forskning fra dårlig forskning, og at mediene har en viss gevinst av ”frykt-dyrking”. Negative, fryktskapende budskap gir høyere salg enn de moderate og dempende….

Min anbefaling er å lytte til offisielle råd når de finnes. De er normalt godt forankret i den samlede forskning og kunnskap på et område, og endres ikke før den samlede forskning gir grunnlag for det.