I Kreftforeningen får vi mange henvendelser fra fortvilte pasienter og pårørende som opplever at de treffer en ny lege hver gang de er på sykehuset. Vi vet at det å få en kreftdiagnose kan ryste i grunnvollene. Som en ung jente sa til meg en gang; ”Når pappa fikk kreft var det som du puttet hele familien inn i en boks, ristet på den, satt den ned igjen, og da var alt kaos”.  I den situasjonen er det viktig å oppleve at du er i et behandlingsapparat som ser deg, tar vare på deg og ikke minst gjør det de kan for at du skal bli frisk. Eller som er der for deg når du ikke kan bli frisk. Det kan være vanskelig å oppleve dette når du må fortelle historien din på nytt og på nytt.

I Aftenposten 3. februar skriver Per Fugelli om sine opplevelser i møte med de han kaller engangsleger.  Han sier: ”Et personlig lege-pasientforhold vil gjøre det lettere for den syke å komme frem med indre demoner som alltid følger alvorlig sykdom og kommende død.”

Vi ønsker et helseapparat som gjør det mulig å komme frem med ”indre demoner”, vi ønsker at det er kloke personer i helsevesenet som har mot og trygghet til å ta den vanskelige samtalen.  Jeg vet at de finnes, og jeg vil tro at de fleste leger og sykepleiere ønsker kontinuitet på samme måte som pasientene. Den dagen jeg går mot avslutningen på livet mitt vil jeg møte de som tør å se meg og som tør å spørre meg om hvordan jeg ønsker å bruke den siste tiden av livet mitt. Jeg vil møte de som husker meg fra dagen før, ikke engangslegene! Har vi organisert oss vekk fra den muligheten?