Kategorier

”Jeg har bare lyst til å gi meg selv lov til å være glad.”
Kvinnen som sa dette hadde mistet mannen sin og sønnen sin. Begge hadde kreft. Hennes behov var å få lov til å være glad, ikke av alle rundt henne, men å tillate seg selv å være det. Til tross for det ubeskrivelige tapet.

Ufattelig sterkt å høre på  – og uten mulighet til å sette seg inn i for oss som ikke har opplevd det samme.

Det er vanskelig å akseptere noe som er så blodig urettferdig, og totalt uten mening. Jeg snakker med mange pasienter og pårørende om akkurat dette å akseptere hvordan livet er blitt. Og så går det opp for meg – skal vi akseptere alt?
Skal vi virkelig det?
Nei – jeg tror ikke det.

Vi skal ikke akseptere alt som ikke burde skje. Vi skal ikke akseptere at en ungdom rives bort. En mann i sin beste alder.

Vi må erkjenne virkeligheten, ja vel. Men det er noe ganske annet.

Veien fra aksept til det å ikke forholde seg kan være ganske kort. Når jeg ikke aksepterer det som synes unødvendig og urettferdig, da tar jeg samtidig stilling til det. Jeg er aktiv, og jeg tar et valg.

Kvinnen jeg hørte på, tok sitt valg. Hun måtte erkjenne livets brutale virkelighet, men hun aksepterte ikke det kreften tok.

Det gir merkelig nok energi til veien videre det også.

Vi skal aldri akseptere alt. Det er alltid noe å kjempe for.