Dette sa en kvinne til meg en gang:
Jeg ser hvor godt det gjør meg når jeg får det til. Når bekymringer, fortid og fremtid skyves vekk, når jeg griper øyeblikket, åpner øynene og virkelig ser hva det kan gi meg.

Det får meg også til å innse at “dårlige dager” ikke eksisterer fordi – uansett hvor jeg ligger på skalaen når jeg våkner – så får jeg til gode stunder i løpet av dagen. Det gir håp for en sjel som ofte møter nye dager med uro, som sprer seg med vindens hastighet fra kroppsdel til kroppsdel.”

Illustrasjonsfoto

Angst og uro er en tilstand som vi alle kjenner. Men når den blir fast følge i hverdagen, krever det noe helt annet. Det krever en styrke som vi ikke tror finnes, men den er der.

Uansett årsak – angsten er symptomet. Før, under og etter kreftbehandling er den der. Venter. Lurer. Og slår inn når vi minst venter det.

Kvinnen som jeg referer til over, har ikke hatt kreft. Men hennes refleksjon over tunge stunder er gyldige for oss alle.

Hun brukte en skala fra en til ti som beskrev hvordan hun hadde det når hun våknet om morgenen. Og når hun begynte med det gikk det opp for henne at hun ikke er en ener eller en tier.. Hun er alt. Hele skalaen. Hele tiden. Selv om hun har det tungt, har hun også det gode i seg.

Jeg benytter ofte hennes utsagn når jeg møter mennesker på min vei, og jeg får det samme svaret: Når jeg tenker etter, er det akkurat slik det er!

Hva skal til for at du tenker litt etter? Slipper det vanskelige frem i lyset så det mister litt av sin mørke mystikk? Åpner for de lysere øyeblikkene?

Jeg for min del trekker pusten et par ganger, og vrir min oppmerksomhet litt til siden for det som sperrer for meg.

Det vanskelig blir ikke borte. Det tunge er der. Og når jeg ikke lenger har en forventning om at vanskelige skal bli borte, er det litt lettere å se forbi det. Eller på siden.

Og akkurat der kan det hende at de gyldne øyeblikkene ligger. Rett foran nesen på meg.
Og har jeg først fått øye på ett, har jeg lyst å lete etter flere.

Det kan bli bedre dager av slikt.