Kategorier

Matias har satt lys på en problemstilling som vil ramme flere pasienter i fremtiden. Han kunne fått medisin mot sin sykdom dersom medisinen fortsatt var under utprøving. Han kunne også fått medisin mot sin sykdom dersom den hadde ligget inne i vårt finansieringssystem. Medisinen som legene hans vurderer at han burde fått, får han ikke, fordi medisinen er midt mellom utprøving og endelig godkjent finansiering.  

Matias er rammet av føflekkreft som viser tegn til spredning. Han er i tillegg rammet av at legen hans unnlot å sende prøve til analyse av føflekken han fjernet i 2006. Nå er han rammet av et mangelfullt regelverk som hindrer at han får medisinen han burde hatt. Heldigvis ser det ut til at våre myndigheter nå tar grep for å gi Matias de beste sjanser for å bli frisk – og det er veldig bra! 

Men hva med alle de andre som kommer i en tilsvarende situasjon? Burde det ikke være slik at medisiner som en pasient trenger, etter medisinske vurderinger, skal gis med mindre myndighetene virkelig har bestemt at medikamentet ikke skal tas i bruk? Skal det gå ut over pasientene om myndighetene bruker lang til på å gi grønt lys for finansiering? Burde det ikke være myndighetene som tok konsekvensen av sendrektig saksbehandling, ved å betale kostnadene i perioden de bruker på å bestemme seg? 

Denne problematikken skal diskuteres i Nasjonalt Råd for Kvalitet og Prioritering i dag. La oss håpe det blir prosessene og pasientenes rettigheter som endres gjennom Matias-saken, og at Matias-saken ikke bare fører til et unntak for ham. Både Matias, som har tatt belastningen ved å gi problemet et ansikt,  og kommende pasienter fortjener at dette ryddes opp i, til fordel for alle pasienter som er alvorlig syke og ikke får tilgang på faglig anbefalt behandling. I tiden myndighetene bruker på å bestemme seg, bør pasientene få den nye behandlingen – slik Kreftforeningens generalsekretær tar til orde for i VG torsdag 5. april (Debatt på villspor).