Det finnes usynlige grenser som omgir oss. Eller rettere sagt; som vi omgir oss med.
Jeg har møtt mange mennesker i vanskelige situasjoner som beskriver nettopp dette. Den tynne linjen mellom det ene øyeblikket hvor livet er som det skal være, med alle drømmer, lengsler, erfaringer og planer, og den neste hvor alt vendes på hodet og midlertidig faller i grus.
Vi har en evne til å se det mørkeste i det mørke, se farene i det farefulle og se umulighetene i det umulige. De tunge slagene gjør dette med oss, og for et øyeblikk er vi ofre for oss selv og vår lidelse. Samtidig skjer det endringer. Raskt. Og disse endringene har utspring fra oss selv.

Vi er svært tilpasningsdyktige av natur. Dette handler om de iboende egenskapene våre. De er jo nettopp slik, at vi i det ene øyeblikket hvor verden virkelig raser  synes ute av stand til å få øye på et eneste lite lysglimt, og det neste hvor vi igjen fylles av håp.
Og akkurat her, langs denne tynne linjen, kan vi være hjelpere for hverandre. Finnes det et sted i livet hvor vi virkelig behøver våre omgivelser, er det nettopp langs disse linjene. Her kan vi trenge familien, vennene, naboen, offentlige tilbud  eller de frivillige organisasjonene. Det spiller egentlig ingen rolle hvem, det består av mennesker alt sammen.
Når jeg vandrer langs slike linjer, trenger jeg andre. Jeg må selv si fra, slik at noen får øye på meg. Og så må jeg selv ta imot den hjelpen som banker på.

Jeg husker jeg møtte en mann på et av kursene jeg holdt, en mann i sin beste alder. Han hadde fått en alvorlig kreftdiagnose med usikker prognose og svært usikker levetid. Hans utgangspunkt var at han ikke trodde særlig på det å være sammen med andre. Og han sa ifra om det, klart og tydelig. Han var tydelig resignert.
Og han var helt åpenbart midt på denne tynne, vanskelig linjen mellom fortvilelse og håp.
Etter noen timer, og en liten kaffepause var mannens ansikt helt forandret. Fortvilelsen, usikkerheten og sorgen var der fortsatt. Men øynene hadde en annen glød, og han var åpen. Åpen mot de andre og mot meg. Jeg hadde bare rukket å gi praktiske opplysninger, så kurset kan ikke ta æren for endringen. Han reiste seg og leste et dikt han kunne fra før, for det hadde han lyst til å dele med oss.
Det øyeblikket glemmer jeg aldri. Det gir mening til det vi jobber med. Og det gir perspektiv til det som opptar meg.
Vi vil fortsette å møte mennesker – uansett hvor de befinner seg. Vi vet aldri når vi virkelig trenger hverandre!

Kreftforeningen tilbyr både kurs og samtalegrupper, råd og veiledning innen det å leve med en kreftsykdom, mestring, forebygging, sorg og livskvalitet.