Vi presenterer gjesteblogger Nina Nordbø, som deler tanker om den aller siste samtalen hun hadde med søsteren sin, som døde av kreft i juni 2011.

Tankene om Siv kommer oftere nå. Det nærmer seg dødsdagen hennes. For ett år siden hadde vi hatt vår siste samtale, søsteren min og jeg.

Jeg visste ikke at det var siste gang jeg skulle få snakke med henne, hun var jo der! Vi kunne le, klemme hverandre, drikke kaffe sammen om morgenen. Så, ganske plutselig, begynte hun å gli bort fra oss, lukket øynene med de nydelige lange, mørke vippene og begynte på sin siste reise. Den tok 12 dager og de var uten ord.

Den kvelden vannet jeg alle blomstene på terrassen, og så at den høye tulipanen, som var så hvit og nydelig så tankevekkende lenge, hadde mistet enda noen blader, den var for lengst blitt min skjøre temperaturmåler for hvordan Sivs livskraft svant hen.

Jeg kommer aldri til å glemme den siste samtalen. Lyset fra kveldssolen den mandagen glødet på den lyse veggen, vinduet var åpent og slapp inn sval vind til oss. Soverommet til Siv kjentes så rent, pent – det hvite sengetøyet, kommoden med smykkene, klokkestrengen med alle skogsdyrene mor hadde brodert da hun var ung mor, blomstene med alle fargene yngste datteren hadde plukket på tur i skogen på nattbordet. Stemningsfullt. Jeg satt mye der med henne, hun sov mer og mer. Jeg strøk henne ofte over kinnet, holdt henne i hånden, på armen. Hun lå vendt bort fra meg, på siden. “Det er litt skummelt dette her, Nina.” Så sov hun ikke likevel.

Jeg la meg ved siden av henne, fine syke søsteren min. Vi så på hverandre. Så mye vi lo og tullet etter at hun fikk beskjed om at hun kom til å dø snart! Men ikke denne kvelden. Da var det helt rolig, alvoret var i rommet. Så snakket vi om det som skulle komme. Om det vi ikke vet. Hvor vi reiser når siste pust er pustet, hvordan det er like før.

Siv var redd for hvordan det kom til å bli. Hvem er ikke det, når tanken om at vi skal dø kommer? Så lett å forstå, så vanskelig å begripe.

Jeg har aldri vært så nær et annet menneske som da Siv og jeg snakket om døden hennes, da hun fortalte hvordan det opplevdes å skulle dø. At hun kjente på at hun virkelig skulle dit, alene.

Av en eller annen grunn var jeg helt sikker på at det kom til å skje rolig, uten smerte. Det ble heldigvis slik, og heldigvis fant Siv en ro i å tenke på at døden kunne komme mykt. Jeg fikk si til henne hvor glad jeg er i henne. Hun fortalte meg hvor mye det betød for henne at jeg hadde vært hennes nære venn de nådeløse månedene. Så godt å få høre, tenk å få bety noe for et annet menneske, i livets største alvor!

Jeg fortalte henne at jeg kom til å tenke på henne hver solnedgang, der mens veggen ble farget rosa og oransj i kveldslyset. Så gråt vi. Og tullet uten å le.

Å skulle dø, var det annerledes for Hanna, mormors lillesøster, som nylig sovnet inn mett av dage da hun var over 95 år, enn for Siv, som ikke rakk å bli 44? Hvordan kjennes det å ha tre døtre og et barnebarn og vite at man ikke får bli gammel, se dem vokse opp og støtte dem i livet?

Reisen mot døden, det ukjente og det uvisse. Alt jeg kunne var å love søsteren min at jeg ville bli med henne så langt jeg kunne.

Siste gang jeg så henne, var i flammene. Det var så uskyldig, så overraskende uskyldig, å se henne bli aske. Min søster, min venn. Jeg kan ikke klemme henne mer, men jeg husker veldig godt hvordan det var.

Se også Ninas egen blogg.