Kategorier

Det finnes en definisjon fra helsemyndighetene på hva rehabilitering er. Rehabilitering skal være tverrfaglig styrt, være målrettet og basert på samhandling mellom flere offentlige aktører. Men er denne definisjonen god? Og hvor skal denne rehabiliteringen skje? På institusjon, hjemme, i kommunen eller på sykehuset? Derom strides de lærde.

Mange pasienter forteller oss at de ønsker informasjon om hvordan de selv kan ta tak for å få et bedre liv. De stiller spørsmål som: Kan jeg spise meg friskere? Kan jeg trene? Hvem kan jeg snakke med om kreftsykdommens psykologisk følger? Hvordan kommer jeg meg i jobb igjen?»

En kvinne som Kreftforeningen snakket med hadde fått en nærmest lam hånd etter å ha operert bort en svulst i hjernen. Det var ingen som hadde fortalt henne at enkle treningsøvelser kunne ha gjort skaden mindre, ingen hadde vist henne hva hun skulle gjøre. Hadde hun fått tilbud om rehabilitering etter operasjonen, ville veien videre vært lettere for henne. Hun hadde et ønske om å returnere til arbeidslivet, men når vi snakket med henne hadde det gått 12 år uten at hun hadde fått hjelp til det Mange sorger kunne vært spart henne og samfunnet. Hvorfor fikk hun ikke støtten og hjelpen hun trengte?

Kreftpasienter kan bli operert i en sykehusavdeling for så å bli behandlet med stråling eller cellegift ved andre avdelinger. Behandlingen er god ved norske sykehus, men pasientforløpet inkluderer ikke oppfølging etterpå. Det er lovpålagt, men ansvaret blir pulverisert fordi alles ansvar blir ingens ansvar.  Ingens ansvar blir pasientens eget ansvar. Slik skal det ikke være. Kreftforeningen har derfor nylig gitt innspill til Helsedirektoratetsrapport «Rehabiliteringstilbud til pasienter etter kreft» om at det må bli tydelig hvem som har ansvaret for å kartlegge kreftpasienters rehabiliteringsbehov.

Kreft er cirka 200 ulike diagnoser. Kreftbehandlingen er svært ulik og kan involvere operasjoner, stråling og cellegift. Behovet for rehabilitering etter kreftbehandling vil derfor variere. Noen blir helt friske, mens atter andre må leve videre med seneffekter etter behandlingen. For enkelte grupper er grensene mellom hva som er behandling og hva som er rehabilitering marginale.  Det finnes derfor ikke en oppskrift som passer for alle. Likevel må tilbud gis, og de må være knyttet til det enkelte pasientforløp.

Flere må få tilbud om rehabilitering der de bor. Fysisk aktivitet med bistand fra fysioterapeut, kurs eller veiledning i ernæring fra fagpersonell, samt tilbud om samtaler med fagpersoner som kan noe om kriser bør tilbys gjennom kommunene. Kreftforeningen utfordrer derfor kommunene til å ta i bruk de nye frisklivssentralene for å gi kreftpasienter et tilbud.