Vi gleder oss over at Anniken Golf Rokseth vil blogge for oss igjen. Hun var vært gjesteblogger to ganger tidligere: Sjukt sprek og Veien tilbake igjen

Nylig fikk jeg vite at kreften min har blusset opp igjen. Jeg har fått mitt andre tilbakefall, og har nettopp startet på min tredje runde med kreftbehandling. Dette er min siste sjanse til å bli frisk. «Du må kjempe», sier folk til meg. «Jada», sier jeg. «Jeg skal kjempe». Men hvordan gjør man egentlig det? Hvordan erklærer man kamp mot sin egen kropp?

Jeg fikk lymfekreft, type Hodgkins Lymfom, for første gang i 2009. Da var jeg 23 år. Jeg var ung og udødelig, og tenkte at kreften aldri skulle få taket på meg. Jeg hadde ingen klar kampstrategi, men jeg hadde en holdning til livet og kreften som sa: «Bring it on!». Jeg skulle bare raskest mulig igjennom kreftbehandlinga slik at jeg kunne bli frisk. Det fantes ingen andre alternativer i mitt hode. Jeg var sikker på at jeg var sterk nok til å takle «litt kreft». Under behandlinga ble jeg kraftig rammet av fatigue, og var i en periode fryktelig sliten. Jeg måtte innrømme ovenfor meg selv at kreft var heftigere greier enn jeg først trodde. Men da behandlinga var over ble jeg nesten like eplekjekk igjen. Jeg følte jeg hadde vunnet over kreften, og ville bare tilbake til livet og hverdagen så snart som mulig.

Sommeren 2011 fikk jeg mitt første tilbakefall. Sjokket var enormt. Nesten alle blir friske av Hodgkins Lymfom etter første behandling. At jeg ikke var en av dem var uforståelig. Nå måtte jeg motivere meg for en ny runde. Det var mye vanskeligere enn første gangen: for det første visste jeg mer om hva jeg gikk til, for det andre ble jeg fortalt at denne runden ville bli mye hardere, og for det tredje gikk det opp for meg at det ikke var gitt at jeg ville bli frisk. Den tanken hadde jeg ikke tenkt før, og den skremte meg. Jeg måtte kjempe, men overmotet jeg hadde under første runden var forsvunnet. Måten jeg valgte å gjøre opprør mot kreften på denne gangen, var gjennom å behandle kroppen min best mulig. Jeg la om til et sunnere kosthold, trente for å opprettholde mest mulig muskelmasse, lærte meg avspenningsteknikker for å dempe stresset i kroppen, og prøvde å kose meg så ofte jeg kunne. Hver gang jeg befant meg i latterkrampe sammen med venninnene mine, eller kjente gleden ved å gå en tur i sola, følte jeg at jeg sparket kreften i siden. Jo mer jeg hygget meg og tok vare på meg selv, jo mer følte jeg at jeg motvirket nedbrytinga av kroppen.

For en måned siden fikk jeg vite at kreften er tilbake igjen. Nå føler jeg døden puster meg i nakken. Heldigvis har jeg fremdeles en liten sjanse til å bli kvitt kreften for godt. Å motivere seg til en tredje runde med kreftbehandling er nesten umenneskelig. I alle fall når jeg vet at denne runden vil bli den hardeste – og det er ikke akkurat småtterier jeg har vært igjennom fra før av. Så hvordan tar jeg opp kampen mot kreften denne gangen? Ærlig talt så vet jeg ikke helt. Jeg følte jeg gjorde alt «etter boka» under den forrige runden. Allikevel ble jeg ikke frisk. På den andre siden tror jeg ikke jeg kan helbrede meg selv kun ved å være snill med kroppen min. Jeg setter min lit til moderne medisin, og tror det til sist er den som vil avgjøre om jeg blir kurert eller ikke. Det er den som har feilet ved de to foregående behandlingene, ikke jeg. Har det da ikke noe å si hva jeg gjør med meg selv og livet mitt underveis i denne behandlinga? Kan jeg bare legge meg under dyna og bli der til det hele er over? Kanskje kan jeg det og fremdeles bli frisk, kanskje ikke. Jeg vet ikke svaret på det spørsmålet, og det gjør ikke legene heller. Men dersom jeg velger å slutte å ta vare på meg selv går jeg glipp av noe av det viktigste et menneske har – nemlig livskvalitet. Så jeg fortsetter i det gode sporet jeg fant under forrige behandling: jeg trener, spiser sunt, praktiserer avspenning, og hygger meg i godt lag så ofte jeg kan. Jeg vet ikke om dette er å kjempe mot kreften direkte. Men det understreker i alle fall det eneste jeg vet helt sikkert i denne tiden preget av usikkerhet: Jeg vil leve!  Den setninga og den overbevisninga tror jeg er det viktigste våpenet jeg har i kampen mot kreften.

Anniken har også sin egen blogg –  www.veientilbakeigjen.blogspot.no