Kategorier

Vi hører ofte fra politikere at norsk kreftbehandling er i verdenstoppen. På noen områder stemmer det, på andre ikke. En undersøkelse basert på tall fra seks land viste for et par år siden at andelen som overlevde en kreftsykdom var høyest i Sverige, Australia og Canada, mens den var lavest i Danmark og Storbritannia. Kreftoverlevelse i Norge var i en mellomposisjon.

Med andre ord: kreftbehandlingen i Norge kan bli bedre. Men for å vite hvilke tiltak som skal til, må vi ha mer kunnskap om hva som forklarer forskjellen. Hvorfor er det flere svensker enn nordmenn som overlever en kreftsykdom?

Det kan ha mange forklaringer. Forskjeller knyttet til behandling, diagnostiseringsmetoder, bruk av medikamenter, ulike behandlingsprosedyrer, eller organisering av helsetilbudet. Men det kan også være forhold knyttet til befolkningens holdninger til kreft, og kunnskap om symptomer. Vi vet at for de fleste kreftformer så er det slik at jo raskere man kommer til behandling, jo bedre er prognosen for å overleve sykdommen. Forsinkelser kan oppstå i flere faser i sykdomsforløpet. Flaskehalser i helsevesenet som gjør at personer må vente på utredning og behandling skaper forsinkelse. Det samme gjør fastleger som ikke avdekker symptomer på kreft, pasienter som selv blir gående lenge med symptomer uten å ta kontakt med lege.

Som en fortsettelse på undersøkelsen av kreftbehandling i de seks landene har forskerne nå sett på forskjeller mellom befolkningene. Kan folks kunnskap om symptomer på kreft og folk oppfatning av kreft som sykdom forklare variasjoner i kreftoverlevelse? 20 000 personer i de seks landene ble bedt om å fylle ut et skjema med spørsmål om deres kunnskap om kreft, og kjennskap til symptomer på kreft.

Resultatene fra undersøkelsen viser at det ikke er systematiske forskjeller i befolkningenes kunnskap og holdning til kreft som kan forklare variasjoner i kreftoverlevelse. Storbritannia, som har lav overlevelse, har en befolkning med lavest kunnskap om at kreft øker med alder. De oppgir også høy bekymring for å «kaste bort legens tid» på symptomer som ikke er kreft. Dette støtter hypotesen om at slike forhold kan påvirke kreftoverlevelsen i landet. Samtidig scorer den danske befolkningen høyt både på kunnskap om kreft og holdninger til kreft, selv om kreftoverlevelsen også er lav i Danmark. Nordmenn skiller seg i liten grad ut i undersøkelsen og ligger nær snittet.

Selv om en slik undersøkelse har noen metodiske svakheter, er den interessant. Den gir grunn til å tro at selv om holdningsarbeid og kunnskap om kreftsymptomer er viktig, er det andre forhold som kan forklare at kreftoverlevelsen i Norge er lavere enn i for eksempel Sverige. Neste steg av «seks-lands studien» er å se på om legers holdninger og kunnskap, kan bidra til å kaste lys over forskjeller i kreftoverlevelse. Vi vil følge også denne studien og se hva vi kan lære for å få norsk kreftbehandling opp på et absolutt internasjonalt toppnivå.