De norske medisinske fagekspertene anbefaler at nye legemidler tas i bruk slik at pasienter med føflekk- og prostatakreft får en bedre medisinsk behandling. Så leste vi i går at dette overprøves av Helsedirektoratet, fordi behandlingen er for kostbar(!).

Føflekkreft kan ramme unge mennesker. Matias har gitt sykdommen et ansikt. Han kjemper for å få Ipililumab, som er en av medisinene Guldvog i Helsedirektoratet nå ikke mener vi kan betale for i Norge.

Det vises til at Ipililumab bare forlenger livet med noen måneder. Ja, det er riktig at medisinen i gjennomsnitt forlenger livet i begrenset grad. Men; medisinene har liten virkning for mange, mens den virker svært godt for noen. Gjennomsnittet for livsforlengelse er ikke så overbevisende, men for noen betyr den liv eller død. Dødssyke pasienter som fikk medisinen for 4-5 år siden lever fortsatt et godt liv, og legene mener at medisinen kan holde sykdommen i sjakk et helt langt liv. Man har ikke lang nok erfaring enda til å vite. Uten at noen er villige til å betale for medisinen vil man heller ikke få vite hvor godt den viser seg å kunne virke.

Hvem er det Guldvog forventer skal betale for nye og kostbare medisiner, i det minste for å finne ut om de er så gode som man håper – om ikke vi skal gjøre det? Hvordan tror han at nye medisiner skal bli utviklet, slik at bl. a. kreft skal bli en kurerbar sykdom, om ikke vi som verdens rikeste land skal ta framskrittene i bruk? Hva skal drive fram forskning og legemiddelutvikling om resultatene av forskningen skal bli liggende på fabrikken? Samtidig som behovet hos de sykeste er udekket?

Det koster milliarder av kroner å utvikle et nytt legemiddel. Jo færre som bruker de nye medisinene, jo dyrere blir de for dem som tar de i bruk. Skal vi i Norge melde oss ut av en gjensidig avhengighet til beste for kommende generasjoner, fordi vi vil at andre skal ta regningen? Er det resten av Europa (Hellas? Spania?), USA, Kina eller Afrika vi mener er så mye bedre stilt?

Ipililumab er tatt inn i retningslinjene for føflekkreft i våre naboland. De gjør det for å forlenge livet til sine egne pasienter i dag. Men de gjør det også for å bidra til utvikling av nye medisiner for alle de pasienter som har en ikke-kurabel sykdom. Det er på denne måten kreftoverlevelse har gått fra én av tre pasienter i 1970 til to av tre pasienter i dag. Her må alle dra lasset. For dagens pasienter, som Matias – hvis liv kan avhenge av den nye medisinen.

Men også for morgendagens pasienter, som er avhengige av at alle stiller opp i kampen mot alvorlig sykdom. I hvert fall alle som har en tilstrekkelig økonomi til å klare kostnaden. Og det er mange – men altså ikke vi i Norge.

Hvor kostnadseffektivt er det å bruke 800-900 millioner kroner i året på norsk kreftforskning, og så ikke betale for fremskrittene og medikamentene som kommer ut av det?