Kategorier

15 år gamle Nora Sønstelie har skrevet en skolestil som vi får lov å presentere i vår blogg. Hun intervjuer sin kreftsyke mor, Ann-Kristin Danielsen Sønstelie.

Mamma er en sterk kvinne som bokstavlig talt har tenkt på seg selv som udødelig. Men verden er ikke rettferdig. Hun har fått en sykdom: kreft

Jeg legger meg på den store og myke dobbeltsenga til pappa og mamma. Nærmest som en kontrast til det vanskelige temaet vi skal snakke om. Mamma bretter klær som hun ofte gjør nå for tiden.

– Hva tenker du rundt kreften? spør jeg.

– Da jeg oppdaget den fikk jeg helt sjokk. Pappaen deres hadde jo kreft han også, så jeg hadde ikke helt forventet at jeg også skulle få det. Damene i vår familie lever jo lenge, så jeg har alltid trodd at jeg skulle bli en gammel dame.

Samme dag som diagnosen kom, hadde vi på forhånd avtalt et kinobesøk.

– Da vi gikk på kino, etter at jeg fikk vite at det var en ondartet kreft, var det bare en ting jeg tenkte hele tiden: Nå dør jeg. Nå dør jeg. Nå dør jeg. Det var bra å ikke snakke med dere. Det går vel opp og ned.

Hun sukker og legger seg ned på senga ved siden av meg.

– Hvordan følte du deg da du først fikk vite at du hadde kreft?

– Jeg oppdaget en klump i brystet helt tilfeldig, og fikk en veldig dårlig følelse. Jeg tenkte på de verste utfallene, jeg tror hjernen min gjorde det for å beskytte meg. Det verste var å tenke at jeg kunne dø fra dere. At dere kom til å miste mammaen deres.

Hun har et utrykk i ansiktet som er vanskelig å lese.

Jeg spør mamma om hvordan hun føler sykdommen påvirker livet hennes.

Hun forteller at kreften påvirker livet mye. Det at hun måtte slutte på jobben synes hun er noe av det verste. Mamma mister et helt år på jobben nå.

– Operasjonen må ha vært grusom. Hvordan følte du deg etterpå?

– Etter operasjonen gjorde det så vondt. Jeg kunne nesten ikke bevege armene. Jeg ble sulten ganske ofte. Hjernen min trodde nok at jeg ikke ville bli kvalm av det, men selvfølgelig ble jeg jo det, sier hun med en liten latter.

– Du er midt i en cellegiftsbehandling. Hvordan takler du det?

– Først var jeg dårlig, men den første cellegiftbehandlingen var den verste. Heldigvis fikk jeg steroider først så det virket ikke så ille, men da steroidene tok slutt følte jeg meg bare kvalm og dårlig. Man må ta fire behandlinger som er helt forferdelige og av dem er den siste verst. Når du er ferdig med dem må man ta tolv andre som ikke er fullt så fæle. Jeg er på min sjette nå, jippi!

– Du går så mye uten parykk. Hvorfor det?

– Jeg trodde jeg skulle gå mer med det, men nå er det blitt til at jeg bare bruker den på fest. Mange med kreft dekker seg til, men jeg tåler at folk ser på meg. For meg er det viktig å ikke isolere sykdommen. Og når jeg føler meg litt pinglete hjelper det å gå uten. Da føler jeg meg sterk.

– Hvordan er det å møte andre som har kreft?

– Siden jeg ikke går med parykk ute kan det hende at noen kommer bort til meg og spør. Det var en dame en gang som spurte meg om håret mitt. Da jeg svarte at det var kreft sa hun at hun også hadde hatt det. Hun synes det var fint å vite a man ikke er den eneste. Hun smiler litt der hun ligger på senga sammen med meg. Hun har nettopp redd opp.

Mamma har ikke hatt lyst til å vite mer enn strengt tatt nødvendig om prognosene sine. Jeg lurer på hvorfor.

– Det er fordi jeg føler at jeg må ta et skritt videre. Jeg vil ikke vite hva som kommer til å skje. Jeg vil samle meg om et slag om gangen. Det gjelder både positivt og negativt. Nok alvorlige ting skjer for hvert punkt uansett og jeg vil ikke grue meg et halvt år fremover. Mottoet mitt er jo: 90% av bekymringene blir ikke noe av, sier hun og gliser bredt. Selv om hun er syk er hun fremdeles den glade og koselige mammaen min.