Vanligvis er vi vant til å tenke at en ulykke kommer sjelden alene. De fleste av oss opplever at hvis det først skjer noe, ja så følger det mere på. En slags selvoppfyllende kaosteori. Når det angår hverdagslige problemer og småsaker, kan vi kanskje tøyse det bort. Men når det blir alvor i livet, blir det brått annerledes.

Jeg har arbeidet i mange år med mennesker som på en eller annen måte har det svært vanskelig i livet sitt. Og jeg har ofte tenkt at i tillegg til det som er blitt presentert som det største problemet, følger en rekke andre vanskeligheter.

Innenfor alvorlig sykdom, som kreft, har vi et godt eksempel når det gjelder følgeskader. Disse er ikke forbundet med kaos, men har sine fysiologiske eller psykologiske forklaringer. Jeg skal ikke røre ved dette.
Men jeg har lyst å røre litt ved alt det andre som omgir oss – også når vi er alvorlig syke, eller pårørende til noen som er det.

Jeg har det ofte slik at når jeg møter motgang, farges hverdagsblikket mitt av motgangen og det meste får en mørkere valør. Noen ganger så skyggefullt at det er vanskelig å orientere seg. Det sies at lys avler lys og mørke avler mørke. Det er vanskelig å ikke kjenne seg igjen i det. Noen ganger så kan jeg mørklegge min egen vei såpass at jeg mister gangsynet. Selv om jeg ikke er verken livstruende syk eller farlig truet på annet vis.

Den samme mekanismen trer inn når verden er lys, lett og luftig. Som sommeren. Da blir det meste mye greiere.

Og da kommer spørsmålet: Hva må til for å generere lys når de mørke stundene trenger på?

Jeg tar en tur innom moren min for å finne et mulig svar.

Min mor er borte nå, men hadde kreft i mange år, og opplevde som så mange andre med kreft svingningene mellom håp og ikke håp, liv og død. Ofte med korte intervaller.

Den sommeren hun avsluttet behandling for siste gang og gikk over til lindrende behandling, skjedde det noe som har brent seg fast i meg.

Hun fortalte meg at nå gjaldt det å finne en god start.
En god start?

Mitt hode som pårørende var fylt med spørsmål som hadde med døden å gjøre. Ikke tanker om nye ting.
Men for henne var en god start å finne en opplevelse som var fylt nettopp med lys. Velbehag. Glede.

For henne var det å bade i sjøen. Det var juli og en god tid for den slags. Vi badet lenge på Kadettangen, og etterpå sa hun at hun gledet seg til hva dette kunne lede til.

Og slik gikk det.
I nærmere et halvt år gikk hun fra det ene gode øyeblikket til det andre.

Lys generer lys. Glede genererer glede.

Og hun fortalte meg gjennom sitt siste halvår i dette livet at det er lov å tenke slik også når døden banker på.

Min sommeroppfordring er derfor at vi uansett hvordan vi har det, søker ett lyspunkt.
Og setter i gang en god spiral for oss selv. Stor eller liten. Lang eller kort.

Det er her og nå som teller.
I morgen er en annen dag.