Kategorier

Småbarnsmor og enke Åse Elin Skarstad gjesteblogger for oss. Hun deler tanker fra en vanlig hverdag etter nylig å ha mistet sin mann.

Dagen i dag har vært en av de tungene dagene.
En av de dagene totalt uten energi. Tomt.
Har ikke gjort noen verdens ting. Fylt ut et skjema, om skifte. Det har blitt mange skjemaer.

Lest litt i ei bok. Ellers ingen ting.

Det er mange slike dager.

trærÅ være etterlatt, å sørge, å være i sorg. Det tar energi. Suger energi.
Noen sier jeg må ha folk rundt meg. Slippe å være alene.
Men jeg trenger å være alene. Det er så mange tanker som må tenkes.
Jeg tenker at de tankene må tenkes uansett. Om jeg ikke tar meg tid til det nå, vil de komme når jeg minst aner det. Og det passer ikke bedre da.

Nå er det åtte uker siden min mann, mine barns far, sovnet stille inn på Rikshospitalet. Åtte uker siden livet tok en ny vending.

Dere var vel forberedt på at det kunne skje, spør noen.
Men var vi det? Kan man forberede seg på å miste sin kjære?

Vårt liv var oss. I 18 år kjempet vi oss videre sammen, gjennom alle årene med lymfekreften, med cellegifter og strålinger, med autolog og allogen stamcelletransplantasjon. Gjennom hverdagsliv og fritid, husvask og lek, barnelatter og gråt. Sykehusturer, innleggelser og GVHD, som hadde stadig større innflytelse på vår hverdag. Men det måtte kjempes videre.

Nå er han ikke her mer.

Jeg er enke. Alenemor. Barna mine er 4 og 8 år.

Jeg visste to damer fra jobb skulle komme innom i halvfire-tida i dag. Hadde tenkt å dusje før det… Men plutselig var Lina hjemme fra skolen, og så var det tid for en snartur på butikken for å handle litt, og for å poste brevet til skifteretten, og hente Theo i barnehagen.

Og så kom besøk-damene… Ble visst ingen dusjing…
Men det var trivelig med besøk da. Av to damer som vet hva dette handler om. Om død. Og sorg.
Så vi drakk kaffe og skravla litt, men vi har nok mer å snakke om. En annen kveld.
Etter at ungene er i seng…

Klarer ikke så mye, har sagt fra at dugnaden i barnehagen i dag var helt uaktuelt. Å gå der og være sosial og småprate med folk – not!

Ungene gråter ikke så ofte.
Men de tenker mye på pappa. Hver dag. Hjemme og på skolen. I barnehagen. I leken.
Alt er rart. Annerledes. Å reise på ferie uten ham. Å dra å bade, grille. Møte sommeren. Men vi må jo det. Ungene vil også det. Sjøl om gjennom å gjøre alt sånt som han var så glad i, kanskje vi kjenner ekstra godt at han mangler? Han mangler jo. Ingen vits i å prøve å glemme det…

Visst skal vi videre. Vårt liv stopper ikke. Men først må vi komme oss ovenpå. Det tar tid. Skal ta tid. Etter 18 år som pårørende, dratt mellom å gjøre det beste for både barn og en syk mann. Det er mye energi som hentes inn.

Jeg må lades litt mer.

Følg gjerne Åses egen blogg: www.mittmine.blogspot.com