Vi presenterer gjesteblogger Jens-Didrik Bakken. Han forteller hvordan han opplevde farens sykdomsperiode og bortgang, da han selv var 14 år gammel.

Med et høylytt smell slang han igjen døra så hardt at det begynte å vibrere i veggene. Han var sur igjen. Hvorfor var han så ofte sur? Han som alltid pleide å være i godt humør. Vi var forskrekket og fortvilet da han satt seg inn i den grønne stasjonsvognen og kjørte seg en tur for å roe seg ned. Var det noe vi hadde gjort?

Månedene gikk, og han hadde hatt noen ordentlige utbrudd av sinne. Utbrudd som man kunne bli skremt av, – høylytte smell med dørene, stygge ord og et knallrødt ansikt.

Så kom en av de koselige dagene. Han var i godt humør, smilte og hilste på hver og en som han møtte. Hva hadde skjedd? En ekstrem forvandling over natten. Han så glad ut, men det var noe som skjulte seg i bakhodet, langt bak de hvite, men samtidig røde øynene hans. ”Jeg har migrene”, fortalte han på en litt trist måte. ”Merkelig” tenkte vi andre, for nesten hver eneste gang han var i godt humør, hadde han migrene. Senere spurte mamma på en snill og forsiktig måte, ”Vi skal ikke prøve å ta et røntgenbilde av hodet ditt da? Sånn for sikkerhetens skyld”. Han tittet dumt på henne og svarte skeptisk, ”er vel ikke noe galt med meg, vel”. Men han visste det selv, alle utbruddene han hadde hatt, han hadde jo ikke klart å styre seg selv. Det tok noen minutter, så sto han på kjøkkenet, ”Ok, jeg blir med på å ta et røntgenbilde”.

Bildet ble tatt, og svaret kom. ”Jeg beklager å måtte si det, men du har fått en hjernesvulst. Det kan hende den er godartet, men det vet vi ikke noe om før den er operert ut” fortalte legen. Både mamma og pappa satt der, lamslåtte uten ord. Bare millioner av tanker som fløy inn i hodene deres.

Jens-Didrik sammen med pappaen sin.

Jens-Didrik sammen med pappaen.

To måneder gikk det, så ble svulsten operert bort. Den var på størrelse med en tennisball. Like etter kom nyheten fra legen: ”Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det, men nyheten er ikke den beste, svulsten du hadde i hodet var ondartet, og det vil også si at du har fått kreft. Vi har ingen mulighet til å si hvor lenge du kommer til å leve, men det kommer ikke til å bli lenge”. Han satt på sykesengen helt lamslått. ”47 år gammel og allerede begynt på livets ende, og jeg har to gutter og en kone, hvordan skal det gå med dem?”

Han måtte gjennom både strålinger og operasjoner, bare for å holde kreften i sjakk, for å kanskje kunne få sjansen til å leve litt lenger, men kreften spredde seg uansett. Det kom flere og flere svulster. Til slutt sa han til legene, ”jeg vil ikke lenger, jeg har levd med det i et halvannet år, jeg må dø før eller senere”. Da ble alt av behandling stoppet. Etterhvert mistet han taleevnen og fikk ikke helt plassert ordene. Likevel så han alltid noe positivt eller morsomt ved det, mest for å holde oss andre i humør og få oss på andre tanker.

Etter et halvt år hadde han blitt så syk at han ikke klarte noe annet enn å sove og så vidt åpne øynene sine. Dagene var lange, han bare lå der på sengen helt livløs og sammenkrøpet i fosterstilling.

Så kom den triste dagen, 2.oktober, den eneste dagen det ikke regnet den måneden, den dagen da det var et lite glimt av solen. Han hadde forlatt oss med solen. To år hadde det gått, og han hadde ikke klaget en gang på at han var syk. Det var en liten gave fra han til oss, ikke en eneste klage på to år, det er helt unikt! Det har vi alle tatt med oss, han så alltid noe positivt på livet og lærte oss andre å gjøre det samme.