Kategorier

Ann-Kristin Selmer fikk konstatert bryrtskreft i fjor høst. Her forteller hun hva som har betydd mest for henne gjennom året med kreftsykdom og behandling.

August 2012 – Madonna på Telenor Arena med gode venner og en lykkelig, uvitende Herman (min mann, kjæreste og beste venn).
Selv var jeg litt stressa for en kontroll på Brystdiagnostisk senter i Drammen dagen etter. Det hadde gått et år siden jeg først fikk smerter bak brystvorten og væske i brystet. To mammografier senere ble jeg altså sendt dit jeg skulle vært i første omgang…

Heldigvis ble Herman med på kontrollen. Etter ultralyd og biopsi fikk vi beskjeden om at jeg hadde brystkreft. Det kom ikke uventet. Det våknet en ukjent kriger i meg, en kriger jeg i dag er veldig glad jeg har blitt kjent med.

Radiumhospitalet skulle bli min nye «arbeidsplass» det neste året, og som den gode medarbeideren jeg alltid har vært, satte jeg meg målet om at jeg skulle gå ut av denne jobben med like gode skussmål som i en vanlig jobb. Det klarte jeg. På siste kontroll i oktober 2013 kom den gledelige beskjeden om at jeg er frisk.

Cellegift og stråling taklet jeg veldig bra. En tilnærmet normal livsstil underveis i tillegg til ukentlig behandling hos osteopat, og en god dose D-vitaminer har gjort at jeg i dag er på full fart tilbake til mitt normale liv.

Ann-Kristin og Herman var opptatt av å involvere sønnene Marius og Hallvard i sykdommen. Foto: Steffen Aaland

Ann-Kristin og Herman var opptatt av å involvere sønnene Marius og Hallvard i sykdommen. Foto: Steffen Aaland

Da vi fikk beskjeden på Drammen sykehus, var det et helt apparat som ble satt i gang – for meg, og jeg følte meg veldig godt ivaretatt. Litt i skyggen kom derimot alle rundt meg, Herman og barna, Marius på tre år og Hallvard på fire år, foreldre, svigerforeldre, søsken, svigerinner og venner.

Heldigvis ble vi rådet til å involvere barnehagen på et tidlig tidspunkt. De var fantastiske, og vi opplevde at barna snakket mye om mammas syke pupp med barnehagepersonalet. Når de var hjemme så de ut til å være trygge på omgivelsene, selv om jeg ikke hadde hår, og bare en pupp.  Siden barna var så små nevnte vi aldri ordet kreft. Vi var helt ærlige på at jeg var veldig syk, og måtte ha sterk medisin. Det at mamma mistet håret var bare et skritt på veien til å bli frisk.

Jeg fikk cellegiftbehandling i seks måneder før jeg ble operert, og fikk vite at håret ville falle av rundt dag 10. Som en forberedelse for barna klippet jeg meg kort dagen før jeg begynte på kur. Og på dag 10 satt jeg meg ned mellom to små gutter, som storøyd kikket på pappaen sin mens han barberte hodet til mamma. Det var godt å slippe å våkne med hårlokker på puta.

For barna sin del brukte jeg litt parykk hjemme i den første tiden, men de vente seg raskt til at mamma var mamma – selv uten hår.

Vi har som familie brukt trivselsanlegget på Radiumhospitalet flittig. At vi tok barna med i svømmebassenget der, gjorde at de synes det er gøy på sykehuset. Vi synes det var viktig å avmystifisere og ufarliggjøre sykehuset. Samtidig kunne jeg svøpe meg ned i det deilige vannet uten at jeg følte at jeg var et blikkfang for de andre badende, både i basseng og garderobe.

Herman begynte å gå ukentlig til en coach for å få ordren på vonde tanker, og rydde litt i ”arkivet” sitt. Jeg klarte ikke å takle hans frykt og sorg  samtidig som jeg selv skulle kjempe mitt livs kamp. Dette skulle vise seg å være til stor hjelp for oss alle. Han har vært en bauta – og jeg elsker ham om mulig mer enn noen gang.

Frykten hos familie og venner har nok vært der i enda større grad enn hos oss som har stått midt i det. De kjenner meg heldigvis så godt at jeg slapp unna med lite mas og sympati. Men de har vært der når jeg har hatt behov for det – kanskje litt sjeldnere enn de kunne tenkt seg, men jeg har hele tiden visst at de stiller opp på kort varsel om jeg ønsker det. For en luksus!

Flere som står meg nær var en stund redde for at jeg ikke lot følelsene slippe til, og jeg fikk flere kommentarer som  ”Det er viktig å få lov til å være lei seg”, ”Nå må du slappe av”, ”Får du nok hvile?” osv., men de to beste rådene fikk jeg fra min tidligere kreftsyke mor, en fantastisk kvinne, som har opplevd mye:

  1. Tenk aldri lengere enn ett kvarter om gangen
  2. Ha alltid med deg en leppestift

Et annet veldig godt råd var fra min venninne, Guri: ”Kvitt deg med alt og alle som stjeler energi – omgi deg kun med de som gir energi!” Det gjør det meste veldig mye enklere.

Det er kjipt å få en kreftdiagnose, men mitt råd er at en må stå i det og ta utfordringene etter hvert som de kommer. Prøv å leve så normalt som mulig, og gjør kun det som gir deg styrke og glede i hverdagen. Ikke tenkt på sykdomsforløpet i sin helhet – da er det lett å bli svimmel. Delmål er viktig!

Jeg har møtt mange fantastiske mennesker i ulike roller på Radiumhospitalet. Hver dag har jeg følt meg trygg på deres kompetanse! Tusen takk.

Jeg oppfordrer til slutt alle til å støtte Rosa sløyfe-aksjonen, og bidra til at flere mammaer kan være like heldige som meg!