Kategorier

Zena (33) fikk livet snudd på hodet da hun som nyforelsket og nyutdannet fikk en kreftdiagnose 28 år gammel. At senvirkningene av behandling også kunne innebære problemer i seksualliv og parforhold var hun ikke forberedt på.

Jeg har alltid vært veldig selvstendig, eventyrlysten og nysgjerrig på det ukjente. Da jeg var ferdig med videregående valgte jeg derfor å reise til utlandet og ta utdanningen min. De første seks årene nøt jeg et bekymringsfritt og herlig liv som student før jeg flyttet til Dubai og begynte min første jobb som ingeniør. Her var hverdagen hektisk og det var mye som skjedde. Midt i blinken for meg som elsker å være aktiv og sosial! Men jeg kjente etter hvert at kroppen ikke hang med. Jeg var ofte forkjølet, og alltid sliten. Men jeg overbeviste meg selv om at det skyltes stress i ny jobb, jakt på leilighet, mitt nye kjæresteforhold og mye bruk av aircondition. Etter noen måneder forverret situasjonen seg; nå hadde jeg konstant vondt på høyre side av hodet, fikk mye dotter i det høyre øret og blødde mye neseblod. Til slutt oppdaget jeg en bitte liten klump som vokste ut av ganen, og jeg bestilte første fly hjem til Norge. Mine foreldre hentet meg på flyplassen og vi kjørte rett til legen. Det tok nesten en måned, jeg ble overført fra Ahus, til Rikshospitalet, til Ullevål, før jeg havnet på Radiumhospitalet og fikk beskjeden som snudde livet mitt opp ned: en alveolær rhabdomyesarkom!
Jeg ante ikke hva det var, men både mamma og jeg brast i gråt.

– Den form for kreft forekommer som oftest i ung alder og har en alvorlig prognose i din aldersgruppe. Det finnes ingen egne behandlingsprotokoller for voksne med rhabdomyosarkom så vi vil benytte oss av cytostatikaopplegget som gis til Ewing-pasienter, fortsatte legen, og fortalte at behandlingen ville være 13 hovedkurer med cellegift, pluss stråling halvveis i behandlingstiden og operasjon om mulig.

– Du vil miste alt hår, øyebryn og øyevipper, du kan få drikke- og spisevansker pga munnsårhet under strålebehandlingen og du vil gå inn i en kunstig overgangsalder. Kanskje vil du aldri få barn, fortsatte hun. Jeg følte det var slag etter slag, og klarte ikke fordøye det ene før det andre kom.

Jeg hadde ennå ikke tenkt på å stifte familie, hadde bare vært sammen med kjæresten i litt over ett år og hadde så vidt begynt karrieren min. Men nå var kanskje ikke valget mitt lenger?! Alt gikk så fort etter denne samtalen. Den nye hverdagen ble fylt med ord jeg aldri hadde brukt tidligere; CT, MRI, PET&CAT skan, beinmargsprøver, neulasta sprøyter, neutropen feber og alle mulig navn på disse cellegiftene jeg aldri klarte å lære meg.

Zena like etter etter avsluttet behandling.

Zena like etter etter avsluttet behandling.

I tillegg hadde jeg plutselig et avstandsforhold til kjæresten min. Han var utrolig støttende gjennom hele prosessen, men det var absolutt ikke lett for oss. Første gang han var i Norge hadde jeg akkurat hatt min første cellegift som også resulterte i en infeksjon, så vi tilbrakte mye tid på Radiumhospitalet og Aker sykehus. Jeg begynt straks å miste håret så vi bestemte oss for å ha det litt gøy og planla en ‘shaving seremoni’, der pappa, bror og kjæreste ønsket å vise sin støtte ved å barbere seg de også. Jeg tenkte ikke at det ville bli noe problem å barbere bort håret, selv om det rakk meg til livet, men da første stripen forsvant fra hodet kjente jeg meg plutselig utrolig kvalm. Jeg forstod ikke hvorfor jeg reagerte så sterkt, men denne hendelsen som føltes så tøff der og da, viste seg å være det enkleste jeg skulle gjøre det året!

Til tider og på mitt verste slet jeg med å akseptere at min bedre halvdel ikke var her hele tiden. Følte liksom at livet vårt gikk videre uten meg der nede i Dubai. Jo lenger jeg kom i behandlingen, jo dårligere og mer ubrukelig følte jeg meg. Om ikke jeg kjente igjen meg selv, hvordan føltes det for han da!? Å gå gjennom en kunstig overgangsalder er jo utrolig vanskelig når man er i 20-årene. Hetetokter, humørsvingninger, miste mensen og totalt miste sexlysten. Kjæresten min var veldig forståelsesfull, men selv synes jeg det var vanskelig. Jeg fikk tilbud om å snakke med en sexolog på Radium, og det benyttet jeg meg av, også med kjæresten min. Hun var flink til å sette ord på ting som skjedde med kroppen min, uten at jeg helt skjønte det selv. Likevel var ikke dette den største bekymringen min. Jeg ville bare overleve! Jeg hadde nok med å komme meg opp av sengen, stelle meg, for så å kjenne at jeg hadde brukt opp energien og gå og legge meg igjen. Mye kvalme og ‘brannsår’ i munn og hals hadde jeg også. Smertene var uutholdelige. Midt oppi alt dette giftet vi oss, og på det tidspunktet var denne lille feiringen med mine kjære den store gleden jeg trengte for å finne styrken til å fortsette kampen. På et eller annet vis og med mye støtte, tålmodighet og kjærlighet fra familie og venner kom jeg meg gjennom mitt livs største mareritt.

Jeg trodde virkelig at ingenting kunne splitte mannen min og meg etter det vi hadde vært gjennom. Men slik gikk det ikke, og det var ikke nødvendigvis hans feil eller min, men det føltes bare som om vi var fra to helt forskjellige planeter nå. Det første året etter behandling gikk relativt greit. Det var deilig å ha overskudd til å gjøre mye gøy med de jeg er glad i, selv om trettheten ikke ville gi slipp, og konsentrasjonsevnen fortsatt var dårlig. Det var godt å kjenne at kroppen kvittet seg med alle giftstoffene den hadde fått det siste året. Jeg gikk rundt i en liten boble av takknemlighet over å kunne spise selv igjen, over å være i bevegelse igjen, og å være sosial og ikke bare følge med fra sidelinjen på hva alle andre drev med.
Andre året etter behandling begynte tanker å rulle. Nå så jeg frisk ut og folk rundt meg forventet at jeg hadde bearbeidet alt som hadde skjedd, men det føltes ikke sånn for meg. Symptomene på overgangsalder slapp sakte men sikkert taket, og jeg var så ivrig etter å plukke opp der mannen min og jeg ble avbrutt før kreften. Jeg prøvde muligens litt for hardt. Jeg følte at ting ikke var som de skulle mellom oss, og tok dette opp med ham. Men han forsikret meg om at det ikke var noe ‘problem’, og pushet på at vi skulle begynne å tenke på å få barn. For mange kan dette være løsningen etter en sånn opplevelse, men for meg var dette ikke riktig tidspunkt. Hvordan kunne jeg prøve å få barn når jeg fortsatt hadde mye å jobbe med for egen del og når jeg ikke følte at ekteskapet var som jeg ønsket?

Senere det året sprakk boblen for meg, jeg ble plutselig utrolig trist, sint og forvirret. Jeg mistet livsgleden og ville bare bort fra folk. Når jeg ser tilbake på dette er det mye jeg ville gjort annerledes. Jeg syns utrolig synd på familie og venner som prøvde å nå inn til meg uten å klare det. Jeg dyttet også mannen min unna, og vi skilte oss en stund etter dette. Samtidig oppsøkte jeg sexologen på Radium igjen, og fikk totalt sammenbrudd. Selv om jeg ikke snakket med henne regelmessig, har hun hatt en sentral rolle under sykdomsperioden og rehabiliteringsfasen min. Det hjalp å høre at mine problemer ikke var så uvanlig, at andre par også kunne slite med å finne tilbake igjen etter en kreftbehandling, og at det ofte er vanskelig for par å gå fra pasient-pleierrolle til å bli kone og mann igjen. Etter endt behandling er det en tilvenning å skulle leve i en ny kropp, med et ‘nytt sinn’. Noen ender opp med en del arr som små påminnelser om det man har vært gjennom, andre får større fysiske begrensinger som de må lære å leve med. Dessverre må noen også lære å akseptere at de vil være ufruktbare for alltid. Det er ikke lett å kjenne på all den sorgen og usikkerheten når man står alene. Selvsagt reagerer vi ulikt og har forskjellige prioriteringer, men for meg har samtalene med sexolog og andre fagpersoner, og det å dele erfaringer med andre i samme situasjon hjulpet meg i prosessen med å akseptere den nye meg. Ikke minst er jeg utrolig takknemlig for det fantastiske støtteapparatet av familie og venner som holdt ut med meg, selv når jeg ikke likte meg selv.

Vardesenteret på Radiumhospitalet arrangerer et åpent møte om seksualitet og kjærlighetsliv ved kreftsykdom onsdag 23. oktober kl.18.00-21.00. Der bidrar Zena som foredragsholder. Mer info: Åpent møte på Vardesenteret

Les også mer om kreft og seksualitet på Kreftforeningens nettsider