Eva-MariEva-Mari Andersen (27) fikk Akutt Lymfatisk Leukemi da hun var 13 år. Behandlingskomplikasjoner gjorde at hun ble alvorlig syk med livstruende bivirkninger som indre blødninger og multiorgansvikt. Tross svært dårlige prognoser og lang rehabiliteringstid har Eva-Mari nå vært kreftfri i over ti år, og lever godt med senskader i nervesystemet, samt fatigue. Hun tar nå en mastergrad innen spesialpedagogisk rådgivning og bor sammen med sin mann og sønn på 2½ år. Her blogger hun om hva hverdagen som kreftoverlever innebærer.

Vi er så langt fra første date vi kan komme. Solnedgang på Venice Beach er erstattet med lange korridorer og venterom på Ullevål sykehus. Han visste han var sammen med en overlever, men ikke hva det egentlig innebar før nå. I hverdagen er vi som alle andre. Vi er i tidsklemma, småbarnsforeldre, selvstendig næringsdrivende og studenter. Vi skal spise fisk to ganger i uka, og vi skal være pedagogiske foreldre som ikke har TV’en på for mye. Alt i alt er vi gode på å leve, og å glemme.

Til nå har jeg blitt innhentet av fortiden omtrent hvert andre eller tredje år. Det vil si at kroppen min gjør et slags krumspring. Jeg får diffuse symptomer vi ikke vet hvordan vi skal tolke. Og, så kanskje plutselig, nattesvette, hodepine og vekttap. Fordi jeg tidligere har blitt behandlet for kreft med svært dårlig prognose, men likevel har overlevd, er slike helomvendinger skumle. Kan symptomene bety senskade, eller tilbakefall, katastrofe, om enn ikke ganske sikkert død? Vi snakker ikke om det, men vi tenker en hel del. Mens vi i begynnelsen fortsatt venter på prøveresultatene hjemme er vi mye stille. Jeg lurer på hva som egentlig bør stå i et brev fra en ung, dødende mor til en levende sønn. “Unnskyld for at jeg skal dø fra deg, kanskje alt for tidlig”? Jeg vet at mannen min frykter det verste. En fredag ser han frivillig på Beat for Beat.

Man kan spørre om det er lettere å være kjæreste med en som ikke opplevde forrige kamp. Jeg tror det er det. Da vi møttes var jeg sprell levende igjen, ganske så sprek og frisk. Derfor blir ikke fortiden sett på som et hinder. Han forstår ikke fullt ut hva det vil si å ha en senskade. Han har ingen minner om meg som dødssyk, og heller ikke like sterk frykt for at det samme skal skje igjen. Han tenker at vi skal bli gamle sammen. Selv har han aldri vært i begravelse til noen under 25, og han har vært så lite syk at han nesten begynner å grine hvis han kaster opp. Dette synes jeg er befriende.

På venterommet får han terningkast to. For ham er det vanskelig å forstå hvor langsom ventetiden er og alltid skal være. Han synes magasinene er en mager trøst. Han vil ikke ha varm saft eller tørre kjeks. Han er urolig i kroppen, han tar for stor plass og han snakker for høyt. Jeg synes han bruker alt for mye energi på å lure på hvorfor ikke vi er de neste. Heldigvis, inne på undersøkelsesrommet får han terningkast seks. Her har han et fast håndtrykk og ser legen i øynene. Sykepleieren blir sjarmert. Selv om det er skummelt, og jeg gråter, smiler han rolig, prøver så godt han kan å være tapper. Han er det man kan kalle en god pårørende, går ikke i veien, men tar instruksjoner.

Mannen min er blitt en del av historien nå, og også en del av inventaret på Ullevål sykehus. Han sitter i den ekstra stolen under legekonsultasjonen, han er et ekstra sett med ører og et ekstra sett med øyne. Hans grep om min skulder forteller meg at jeg ikke er alene. Hjemme klarer han aldri å legge de skitne sokkene sine i skittentøyskurven. De havner på gulvet, under bordet, på badet, ved sengen. Men når det kommer til Ullevål sykehus, kroppsvæsker, tårer, snørr, spy og annen medisinsk guggemeie, da er han god. Han er veldig god. Jeg skjelver, brekker meg, spytter og spytter ned i et grått pussbekken. Han holder håret eller hånden eller begge deler, står parat, godsnakker og fremsnakker.

EvaMariaogmannDet begynte så uskyldig. Da vi satt på Venice Beach fortalte jeg om fortiden. Jeg sa: ”Det er ikke sikkert du vil ha meg likevel”. Deretter viste jeg frem arrene fra tidligere, fortalte om prognoser og mulig barnløshet. Han trakk på skuldrene: ”Jo, visst vil jeg være sammen med deg”. Vi la fortiden til side. Vi fikk en sønn. Alt var mulig, og siden har vi levd som alle andre. Men, akkurat i dag er vi kommet til det punktet hvor det eneste vi ønsker oss er positive tilbakemeldinger. Vi ser i gulvet, peker på små hybelkaniner renholderen har glemt å feie opp, snakker om den ene kafeen ved hovedinngangen som har blitt kjøttfri på mandager. Tiden står stille helt til vi får tilbakemeldingen.

I køen for å betale egenandel forteller min kjære begeistret om det han har opplevd. Skjermen var både stor og høyoppløst, og gjett om han så mitt indre, mine lukkemuskler, min magesekk og tynntarm. ”Det var som i Jakten på Nyresteinen!” – hans eneste referanse. Vi ler høyt og bruker for mye plass i køen fordi vi holder hverandre i hendene. Helsesekretæren bøyer seg over skranken og snakker hardt til oss, ber oss betale og gå. Vi har nettopp fått vite at det nok ikke var en fatal helomvending denne gangen heller, men bare et senskadekrumspring. Fornøyde setter vi oss inn i bilen, trosser rushtrafikken for å hente en snørrete, men blid, og ikke minst uvitende, gutt i barnehagen. I dag feirer vi med tomatsuppe og makaroni. Vi satser på to år til med hverdag, livet og glemsel. Minst!