Kategorier

Kule kidz gråter ikke. Men filmen som nå går for fulle hus i hele landet, fikk i alle fall meg til å tørke noen tårer.

Filmen rørte meg ikke bare fordi historien er trist, men også  fordi den omhandler et alvorlig tema på en så fin, ærlig og  troverdig måte. Samtidig flettes det inn flere engasjerende parallelle historier om vennskap og forelskelse, som fortelles med varme og humor. Jeg kan nesten garantere deg at du ikke går uberørt ut fra kinosalen.

Det er en sterk filmopplevelse. Fortellingen fremstår som usminket, ærlig og troverdig. Spesielt vil jeg berømme de unge skuespillernes innsats. De klarer å få frem hvordan barns befriende livsglede og fightervilje ofte overskygger de  voksnes bekymringer når sykdom og tragedier rammer.  Voksne har mye å lære av barna på dette området. Der vi voksne ser begrensninger og unngår å snakke om det vonde og vanskelige, har barn ofte et mer umiddelbar og spontan tilnærming. Jo yngre de er, jo mer konkret tenker og spør de. Hvis voksne  er ulne og unnvikende, kan det gjøre barna  usikre og utrygge. Jo mindre det snakkes om, jo skumlere kan det bli.

Dessuten forstår barn ofte mer enn vi tror. En kreftsyk jente sa en gang til en pleier: «Jeg tror jeg skal dø, men ikke si det til mamma og pappa. Da blir de så lei seg.»

Selv en av tidenes tøffeste filmstjerner, John Wayne turte etter sigende  ikke å ta ordet kreft i sin munn. Cowboy-helten  kalte sykdommen konsekvent «the big C». Vi skal ikke mange år tilbake da dette var en helt vanlig tilnærming til kreft. Vi er heldigvis kommet lengre. Filmer som «Kule kidz gråter ikke» bidrar til at den viktige  åpenheten framsnakkes ytterligere.

Anne LIse Ryel sammen med filmens skuespillere. Foto: Erik Vigander

Anne LIse Ryel sammen med filmens skuespillere. Foto: Erik Vigander

Filmen tegner også et godt bilde av den fantastiske innsatsen helsepersonellet som jobber med kreftsyke generelt og med barn spesielt, gjør. Regissøren har fått god konsulenthjelp fra Barnekreftforeningen og kreftleger. Det gir den autensitet og tyngde.  Filmen får frem omsorgen, ærligheten og hvor viktig det er å være direkte og åpne i møtet med alvorlig syke barn. Man trenger kanskje ikke å fortelle alt, men det man forteller må være sant.

Selv om vi i Kreftforeningen stadig påpeker  at kreftbehandlingen  kan bli bedre, skal vi heller ikke glemme hvor langt vi er kommet. To av tre som rammes av kreft overlever, og prognosene er enda bedre for barn. Tallene for barn under 15 år som rammes av kreft, har ligget stabilt på 150 i mange år og for diagnosen til filmens hovedperson, akutt lymfatisk leukemi, er overlevelsen på hele 85 prosent.  Det understrekes heldigvis også i filmen.  Selv om filmen forteller om en brutal virkelighet som rammer noen barn, er det viktig at det ikke skapes unødvendig angst for å bli alvorlig syk.

Jeg anbefaler alle å se filmen fordi den angår svært mange av oss. Hvert år får over 30.000 kreft. Alle kjenner en som har eller har hatt kreft.  Den bidrar til åpenhet og til å fjerne tabuer.

Men det også er en film som man bør forberede barna på og snakke sammen om etterpå. Våg å ta samtalen på de kule kidzas vis. De er mye tøffere enn John Wayne.