Tove Nakken har overlevd brystkreft og er aktiv som pårørende i Lymfekreftforeningen. Hun blogger for oss om det å leve videre etter kreftbehandling.

Jeg er kreftoverlever. Og kreftenke. Vi er over 200 000 her i landet som lever med, eller etter å ha hatt kreft. Og vi er mange som har mistet noen kjære etter en kreftsykdom.

Stadig flere blir reddet, men å leve videre etter kreftbehandling er ikke alltid like lett. Å snakke om livet etter kreftsykdom har nesten vært et tabu, og bare noen få har faglig interesse for det.

Tove nakken holdt appell under utdelingen av Kong Olav Vs kreftforskningspris i vår. Foto: Thomas B. Eckhoff

Tove Nakken holdt appell under utdelingen av Kong Olav Vs kreftforskningspris i vår. Foto: Thomas B. Eckhoff

En kreftdiagnose gjør at du dør der og da. De fleste opplever beskjeden som traumatisk og mange går inn i en alvorlig krise. Flere med meg savner nok en omsorgsfull informant som kan følge seg gjennom hele kreftløpet.

Kanskje hadde det også vært ok å treffe en likemann i levende live – en person som har opplevd det samme som deg. Så kan man trygges på at man sannsynligvis er i live dagen etter også.

De fleste kommer seg gjennom en slik livskrise på egen hånd eller ved hjelp av familie og venner. Men noen gjør ikke det og bærer med seg angst og redsel i lang tid.

Under behandlingen, som kan være omfattende både i styrke og tid, brytes kroppen systematisk ned, en nedbrytning som ikke like systematisk kompenseres med oppbyggende tiltak.

Som kreftpasient biter man tennene sammen og drømmer om dagen da man skal gjenerobre hverdagen sin. I lange perioder har man ikke hatt krefter til å ha et normalt sosialt liv. Heller ikke arbeidsliv. Familie, venner og kollegaer har stått på vent sammen med livet selv. Så en dag er man ferdig behandlet. Da går man i euforisk lykkerus ut døra fra sykehuset. Drømmen om å kunne stå sammen med andre og irritere seg over at bussen er forsinket, hente barn i barnehagen eller på skolen, ikke orke å finne på noe annet enn pizza til middag, skal nå gå i oppfyllelse. Forventninger er bygget opp i omgivelsene også.

Men så møtes ofte den etterlengtede hverdagen i stor grad med slitenhet, angst, bekymringer, redusert inntekt, høye sykdomsutgifter, avbrutt utdannelse. Et gjennomgående trekk er den evinnelige kraftløsheten og de altfor mange definerte og udefinerte helseplagene. Mange kreftpasienter blir også kronikere. Sosiale endringer er vanlig.

Det er ikke greit å bli uførepensjonist i ung alder. Det er ikke greit ikke å mestre jobben. Det er ikke greit at karriere blir et fremmedord. Det er ikke greit ikke å kunne bidra i samfunnet på lik linje med andre.

Verst er det kanskje å ikke ha krefter til å være den gamle gode moren/faren, kjæresten/ektefellen, vennen eller venninnen.

Det finnes mange floskler knyttet til det å ha kreft. Blant annet at man vokser på det som menneske. Jo da, man får andre tanker, reflekterer over ting man ikke tidligere har behøvd å tenke over, man åpner opp for andre samtaler enn tidligere. Man treffer nye mennesker som er i samme båt og det skapes varige vennskap. Tiden er ikke bare svart, men de fleste ville valgt å vokse på andre arenaer.

Jeg deler gjerne en historie fra mitt eget liv som kreftoverlever. Sju damer treffer hverandre i en mestringsgruppe etter brystoperasjon på Ullevål for sju år siden. Aldersspredningen er 27 til 63 år (den eldste er meg). Vi finner tonen og møtes to ganger i måneden det første året. Vi var den gangen det kriseteamet for hverandre som ingen av oss møtte i døra til legekontoret. Riktignok var vi amatører, men vi halte hverandre gjennom behandlingsåret med nesten daglige mailer og samtaler.

Galgenhumor var vårt beste våpen mot smerter, kvalme og flintskallethet. Vår pakistanske venninne fikk råd om lyse krøller da håret falt, men hun var for feig og ikledde seg tradisjonelt skaut som hun ikke hadde brukt før. Så slapp hun i hvert fall å skille seg ut i miljøet. Det var ikke lett å ha brystkreft i hennes miljø. Vi var også den første norske venninneklubben hun hadde fått etter 30 år i Norge. Da hun var arbeidsklar, ville arbeidsgiver gjennom 25 år ha henne over på trygd – 55 år gammel. Det ble det ikke noe av da puppegruppa overtok styringen.

To av oss har i perioder gått på lykkepiller etter depresjoner, to har måttet slutte med medisiner på grunn av bivirkninger. En annen er på hel trygd. Én har fått ny pupp, trener og er i storform. 27-åringen fikk klar beskjed om at hun neppe kunne regne med å få barn. I dag er hun nybakt mor med puppegruppa som reservemødre.

Jeg har også erfaring med det å være pårørende. Dette er en rolle som kanskje er mer krevende enn pasientrollen. Mange av oss blir så slitne at vi også havner i helsevesenet.

Visesangeren Louis Jacobys kone fikk lymfekreft samtidig med min mann og sangen han skrev den første natten han forlot kona på Radiumhospitalet og reiste hjem alene, uttrykker den fortvilelsen og hjelpeløsheten vi pårørende føler når en vi elsker blir offer for kreftsykdom:

På veien ut av sykehuset
I en korridor
Med angst i hjertet som
Var tomt for ord
Ut av svingdøra kjentes vinteren så hard
En natt til onsdag i en frossen februar

Nå lå hun rygg mot rygg
Imot en vinternatt
Og undret på hva natten hadde tatt
Og snoen hogg i våre sinn
Og var så kald
Og splittet hver vår hele sjel til halv

Hvor kom så denne kalde
Vinden fra
Som blåste frost inn i et rosenblad?
Og så falt himmelen
Så falt stjernene
Og så falt vintermånen
Som en ball
Så falt drømmene
Så falt framtida
Og så falt englene som
Snøkrystall

Forskningen er kreftens sterkeste håp!

Ønsker du å støtte Kreftforeningen?