Ole Petter (27) har leukemi. Han deler sine erfaringer etter måneder med sykdom – og sin takknemlighet over det norske helsevesen.

– Litt hodepine har jeg da hatt før, herregud – hvem går til legen for det?  Ok, så er jeg litt trøtt om dagen, kanskje. Litt mer enn normalt og jeg kjenner meg faktisk noe slapp og lett andpusten. Dårlig kondis? Men jeg jobber jo endel. Det kan være en påkjenning for kroppen det også. Jeg er en 27 år gammel gutt som bare elsker å leve livet. Det er ikke noe alvorlig med meg.

Jeg vet at mange kjenner seg igjen i dette. Selv jeg kjenner meg igjen i dette. Hva som likevel fikk meg til å gå til legen pga disse symptomene aner jeg ikke. Det ligner ikke meg å reagere på så vage symptomer. Kanskje var det underbevisstheten min som sa i fra.Ole-Petter,gjesteblogger

Hva enn som fikk meg til å bruke fornuften til å dra til legen den dagen jeg gjorde – det gjør i alle fall at jeg har mulighet til å skrive dette innlegget akkurat nå. Det gjør at jeg lever fremdeles, og det er jeg ubeskrivelig glad for.

Mars 2014: Ved min side sitter pappa og foran meg sitter en lege. Alvorlig i blikket forklarer han oss diverse detaljer og faguttrykk jeg mildt sagt ikke skjønner noen ting av. Så jeg sitter avslappet – helt til det kommer i klar tale “Det er funnet leukemi i blodet ditt. Blodkreft.» Jeg brøt sammen i gråt og håpet marerittet snart var over, men jeg måtte bare innse etterhvert at det ikke var noe mareritt. På svært få sekunder hadde alt snudd seg på hodet, jeg var livredd, og egentlig ikke klar for å kjempe en slik kamp. Men det var jeg nødt til, og det har jeg også gjort. Hodet mitt endret raskt innstilling, og gjorde seg klar til en bokstavelig talt blodig kamp. Jeg skulle ikke dø nå. Jeg kan da ikke dø! 27 år gammel. Bare glem det, her skal vi motstand vise og kreften skal bekjempes!

Nå, over fem måneder senere og fremdeles i live og i forholdsvis god form, sitter jeg fremdeles her inne på St. Olavs Hospital i Trondheim. Jeg skal snart i gang med min – forhåpentligvis – siste cellegiftkur. Jeg har hatt fire. Jeg er nemlig kreftfri og det har jeg vært en stund også, takket være at jeg var ydmyk nok mot meg selv å dra til legen den dagen, og takket være at legene til de grader gjør jobben sin helhjertet.

Både sykepleiere og leger skal ha veldig mye ros for at jeg fremdeles har klart å bevare fatningen og meg selv i denne situasjonen. Helsenorge. Vi er utrolig heldige som bor i dette landet. Vi har et så sterkt og godt system bak oss, som gjorde at blant annet jeg var klar for behandling allerede samme dagen som de oppdaget kreften. Det er sykepleierne som sørger for at jeg får i meg nok næring. Det er de som sørger for at jeg får medisiner og tabletter til rett tid. De er stadig innom rommet mitt bare for å se til at jeg har det bra – og spør alltid før de går ut, om det er noe jeg trenger. Hva som helst. I perioder hvor jeg ikke har hatt like mye matlyst, lokker de meg med speilegg, som de tydeligvis har funnet ut at jeg ikke greier å takke nei til. Jeg får til og med velge om jeg vil ha hel- eller knust eggeplomme. Og de greier også å lure med noen tomatskiver og agurkskiver på tallerkenen. Noen ganger paprika også, men det sender jeg i retur. De gjør alt som står i sin makt for at pasientene skal ha det bra, og de skaper små, gode øyeblikk som gjør at det faktisk er mulig å fremdeles smile. Dette har gjort oppholdet mitt så utrolig mye lettere enn det kunne vært.

Jeg er bare takknemlig. Takknemlig for at Kreftforeningen finnes og for at sykepleiere og leger i Norge sitter med helt uerstattelig kompetanse som gir meg gode odds. Alt dette fikk meg til å gjøre en innsats tilbake også. Jeg startet derfor en innsamlingsaksjon. Sammen med et storslagent lokalsamfunn og andre givere, har jeg faktisk fått inn en del kroner. Og jeg er takknemlig for flere! Summen kan være både liten og stor, men uansett er det med på å redde liv. Det trengs penger til videre forskning, for at enda flere skal overleve. Her gjør Kreftforeningen en uvurderlig jobb! Det er svært sjeldent at man er så uheldig som meg å få den beskjeden jeg fikk, men ta en ekstra tur til legen likevel, hvis dere kjenner at noe ikke er som det skal. Jo før det blir oppdaget, jo bedre.

Jeg ser frem til å bli friskmeldt og begynne å leve livet mitt igjen. Selv om ting kan forandre seg ser det ut til at dette går bra. Og en god dose mot, håp og tro har hjulpet meg veldig.

 

Ole Petter har også sin egen blogg: www.olephb.no Og han ønsker å høre historien til andre som har leukemi: Del din historie med Ole Petter