Thea (25) levde ubekymrede dager i New York da hun plutselig fikk kreftdiagnosen. Hun forteller hvordan det var å brått måtte forholde seg til døden og hvilke nye følelser og tanker som preger hverdagen.

Tilsynelatende var det ikke til å unngå i mitt tilfelle. Jeg var uheldig, enkelt og greit. Hadde uflaks. Fikk ikke det loddet jeg helst skulle hatt, det loddet jeg hele livet trodde jeg var utdelt.

TheaBloggerPortrettJeg fikk ikke leve mer enn 25 år før kreftcellene tok seg inn i kroppen min, uten tillatelse, uten å i det hele tatt gjøre meg oppmerksom på det. Å få kreft er på mange måter det vanskeligste, men også det mest absurde, som noensinne har hendt meg.

10. mars 2015. Jeg er nyoperert i New York, byen jeg bor i og jobber fra. Fem dager i forveien, lå jeg i narkose på Mount Sinai-sykehuset på Manhattan, mens legene fjernet svulsten: En relativt liten muskelknute ved livmorhalsen, som – bortsett fra å forårsake blødninger og ubehag – gjorde pent lite ut av seg, og altså var helt ufarlig. Sa de. Trodde de.

Denne marsdagen markerte starten på New York-våren, med etterlengtede solstråler og behagelige varmegrader etter en bitende kald vinter. Denne tiende dagen i mars er også dagen der livet mitt ble restartet. Dagen jeg fikk høre at jeg har livmorhalskreft. Dagen jeg for første gang så døden som noe reelt, og sluttet å forholde meg til den som noe diffust og perifert.

Alt har vært gråere siden den dagen, og lite ved min hverdag er det samme. 10. mars 2015 endret alt seg. Daglig tenker jeg tanker som aldri før har eksistert. De handler kanskje om døden, eller er sterkt preget av redsel for noe fremmed, for noe ugjort. Likevel er jeg rolig, stort sett, forholder meg til alt og nekter å la meg redusere. Men følelsene ligger der, så latent at det både er fascinerende og skremmende. Så mye er blitt fremmed, og jeg skulle så gjerne vært foruten alt dette.

Mars 2015 er halvveis historie når legene i Norge sier seg enige med legene i New York. Jeg skal få cellegift, sier de. Og stråling. På Haukeland i Bergen, der vestlandske kreftpasienter drar for å bli kvitt sykdommen. Jeg smiler, nikker, vet lite om hva jeg har i vente. De sier at kreftcellene er aggressive. De sier at sykdommen alt har spredt seg, til lymefeknuter ikke langt fra livmorhalsen. Jeg liker ikke ordene «aggressiv» eller «spredning», og blir redd. For første gang forstår jeg hvor alvorlig alt er, og synes det er godt å gråte på en kjent skulder.

Thea bloggerMars er blitt til mai, snart juni, og fordelt på de siste syv ukene har jeg fått seks cellegift-kurer, fire liter blod og 32 solide stråledoser. Jeg har erfart hvordan det virkelig er å være kvalm, kastet opp på tre av landets flyplasser og fått skummelt høy puls av tjue trappetrinn. Jeg blir ikke lenger overrasket når jeg ikke kjenner egen kropp og egne reaksjoner.

Jeg vil nødig lyve: Jeg er preget. Samtidig er jeg takknemlig. Fordi jeg har så mange gode mennesker rundt meg, som motiverer meg, tilbyr seg, hjelper meg – er der. Fordi cellegiften ikke tar håret mitt, og jeg får se ut som meg. Fordi jeg har klart å finne en slags mening med det som ellers er så meningsløst. Det har hele tiden vært naturlig for meg å skrive om sykdommen, og å dele føles riktig. Responsen er overveldende. Det fineste er når mine ord kan bety noe, også for andre.

Én av tre får kreft i løpet av livet. Én av tre. Ingen av oss er fritatt, det er ikke gitt at vi skal få være kreftfrie fordi vi er unge og friske, har gode gener, eller lever sunt og aktivt. Ingen er resistente mot kreftceller. Det betyr ikke at vi ikke kan foreta oss noe, for å slippe det vi egentlig ikke orker. For noe kan vi gjøre. Senest i september lot jeg meg teste for celleforandringer. Ingenting ble funnet, enda jeg et halvt år senere var syk. At det en sjelden gang skjer, må du ikke la deg stoppe av.

Jeg håper så inderlig at du velger å ta en celleprøve. At du velger å gjøre det du kan for å forbli kreftfri hele livet ditt. Det koster så lite, og kan endre så mye.

Følg Thea på hennes egen blogg

Lurer du på noe om celleprøve og livmorhalskreft? Kreftregisteret har svar.