Modig og sårbar

Sykepleieren Øyunn (51) fikk brystkreft i 2014. Umiddelbart laget hun en strategi, over hvordan hun skulle mestre situasjonen og hvem hun skulle være.

Under behandlingen var det viktig for Øyunn å gjøre meningsfulle ting.

Jeg fikk brystkreft i februar 2014. Resten av året gikk med til behandlingen: operasjon, cellegift og strålebehandling. I dag er jeg kreftfri, og jeg har vært tilbake i jobb siden før sommeren.

Jeg har jobbet mange år i kreftomsorgen som sykepleier, veileder og leder. Det var imidlertid helt annerledes å få kreft selv. Jeg gjorde nyoppdagelser. Om det å være syk. Om det å være pasient. Om livet. Om viktigheten av hverdagen og dens rytme.

Som syk befinner man seg på mange vis på siden av hverdagen. Den du kjenner, den rimelig forutsigbare, den som inneholder planer og forventninger til deg – den hverdagen som faktisk er livet ditt. For meg ble det derfor svært viktig å lage meg en slags erstatning for min tapte hverdag. Jeg var bevisst på å skape noen forpliktelser og holdepunkter. En ny hverdag, men likevel med en slags rytme. I tillegg til mye behandling, bestod min uke blant annet av trening på Pusterommet på Kreftsenteret på Ullevål sykehus (utenom ukene med cellegift). Faste dager plottet inn i kalenderen, felleskap med treningskamerater, folk som ventet på meg, gode samtaler med andre som trådde de samme skoa. Det betydde mye for meg.

Det å aktivt skape meg en ny hverdag mens behandlingen pågikk, handlet om min måte å mestre på. Planer og mål ble viktig, og det ble også avgjørende for meg å kunne framstå med hele meg. Jeg levde i spennet mellom å være modig, og liten, redd og sårbar. Som profesjonell i kreftomsorgen er jeg kunnskapsrik. Likevel ble jeg forundret over hvordan det faktisk var å vandre i dette terrenget som jeg kjente så godt som sykepleier. At det var slik det så ut, at det var slik det var å kjenne på alvorlig sykdom og den trusselen det faktisk utgjør.

Få dager etter at jeg fikk diagnosen, nedtegnet jeg en strategi:

  1. Jeg skulle bli den kuleste skalla dama i by’n
  2. Jeg skulle være modig OG sårbar
  3. Jeg skulle gjøre meningsfulle og morsomme ting

Sannheten var at jeg slett ikke følte meg særlig kul gjennom året, men skalla var jeg jo…

Men, dette handlet altså om mestring. Så jeg gikk hardt ut. Jeg er fra yrkeslivet vant med å sette meg mål. Som syk ble også målsetting nært forbundet med mestring. Selvfølgelig måtte jeg justere målene betydelig underveis ettersom behandlingen skred fram. På slutten av ni måneders behandling, var jeg totalt utslitt.

For å bearbeide min nye hverdag og det å ha fått en alvorlig diagnose, begynte jeg å skrive dikt. Jeg har aldri skrevet dikt før. Ikke før i fjor. Da raste diktene ut av meg. Det ble rett og slett en livsnødvendig bearbeiding. Nå har jeg nylig gitt ut diktbok: «Modig og sårbar. Kuleste skalla dama i by’n» heter den. Du finner den på www.notabeneforlag.no

Boka inneholder egne dikt og bilder.

Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at mine dikt er til hjelp for andre.

Jeg vil derfor gjerne dele to av diktene med dere her. Det ene «Modig og sårbar», handler nettopp om dette rollebyttet, fra profesjonell sykepleier og leder til pasient. Det andre, «Hold meg», handler om hvordan jeg ønsker å bli møtt.

Hold meg

Tål min smerte
Hold ut min fortvilelse
Hør på meg
Lytt
Hold meg!

Ikke fort deg å fortelle meg
om alle det går bra med
om dem du kjenner med samme diagnose
Jeg trenger ikke trøst

Jeg trenger at du er der
at du orker
tåler
ikke blir redd gråten
Hold meg!

 

 

Modig og sårbar

Du er så tøff
og takler det så bra
sier de

Du er så modig
Det er så god prognoser

Så godt at det var brystkreft

Jeg kjenner flere det har gått bra med
Jeg tenker ikke at brystkreft
er en diagnose man dør av
Det er jo så vanlig
Det skjer så mange

Ja, sier jeg
Når først galt skal være
var det bra det var brystkreft

Samtidig tar usikkerheten
og redselen bolig

Uforutsigbarheten blir hverdagen
Andre tar over kontrollen
jeg overgir kroppen min

Men prøver febrilsk å selv
ha kontroll på min sjel og mitt hjerte

Det er ikke lett
Jeg kjenner landskapet som sykepleier
Likevel, når jeg nå vandrer inn i det
er det fullstendig ukjent

Jeg har hørt det beskrevet
Jeg har selv utallige ganger beskrevet det

Men ikke visste jeg at det
faktisk var slik det så ut
at det var slik det føltes
å vandre i det

Nyoppdagelser
At det var slik å kjenne
på egen dødelighet
Før snakket jeg med
avstand til egen død
Plutselig kom den alt for nær
Det er helt annerledes

Kart og kompass duger ikke
Jeg må bare gå veien
Håpe at jeg kommer fram

Ja, jeg er tøff og modig
Ja, jeg er sårbar
Ja, jeg gråter og gråter

For å overleve må alt dette blandes
Ingen motsetning
Modig og sårbar