Mer rehabilitering, mindre belastning

Mange opplever senskader etter kreftbehandlingen. Energien vender kanskje ikke tilbake. Nerveskader, mageproblemer og funksjonsnedsettelse blir en del av hverdagen. Det samme gjelder de som må leve med kreft resten av livet. Begge gruppene trenger hjelp til å fungere best mulig.

Illustrasjonsfoto. Foto: Sven-Erik Knoff

Kreft rammer som regel hardt. Alt endres, og fremtiden blir usikker. I den første fasen tar sykehuset vare på deg og følger tett opp. Etter uker, måneder eller til og med år kommer avklaringen man har ventet på: Kreften er borte eller man må lære seg å leve med den.

Uansett er det viktig å kunne fungere best mulig i hverdagen. Dersom man er blitt kreftfri, kan venner, familie, arbeidsgiver og ofte pasienten selv ha en forventning om at alt blir som før. Man kan ta fatt på livet der det ble satt på vent og leve videre som om ingenting har hendt. For noen stemmer dette, men det gjelder dessverre ikke alle. Mange opplever ulike senskader etter behandlingen. Energien vender kanskje ikke tilbake. Nerveskader og opplevelsen av «puter» under føttene kan gjøre det vanskelig å gå. Mageproblemene som oppstod under behandlingen går muligens ikke over. De som lever med senskader etter kreft, opplever ofte en betydelig funksjonsnedsettelse i hverdagen. Det samme gjør mennesker som må leve med kreft resten av livet. Begge disse gruppene trenger hjelp til å fungere best mulig. Rehabilitering går ut på å jobbe målrettet mot nettopp dette. Rehabilitering skal også bidra til å mestre endringer som følge av sykdom og behandling.

 

« I dag er det dessverre tilfeldig hva pasienter får av informasjon og tilbud om rehabilitering. »

Å gjennomgå kreftbehandling er tøft. De fleste vil oppleve en eller annen form for belastning. Derfor bør man tenke rehabilitering allerede i det pasienten får diagnosen og gjennom hele forløpet. Hva kan gjøres for å minske bivirkningene av behandlingen? Hva skal til for å gi pasienten en opplevelse av mestring og livskvalitet? Hvilke fagfolk kan hjelpe? Hvilke rettigheter har pasienten? Skal rehabiliteringen foregå i spesialisthelsetjenesten eller i kommunen? Hvordan kan pårørende bidra? Dersom man tidlig tar for seg disse problemstillingene, vil pasienten kunne fungere så godt som mulig under og etter behandling, i stedet for å bli unødig svekket. Kreftoverlevere vil kunne komme raskere tilbake til jobb og en «normal» hverdag, kronikere vil kunne få et høyere funksjonsnivå, og de som får lindrende behandling vil kunne oppleve bedre livskvalitet. Det finnes i dag 28 pakkeforløp for kreft, og flere er under utarbeidelse. Disse skal sikre at kreftpasienter får et godt organisert og forutsigbart forløp i helsetjenesten. Det er viktig at rehabilitering tydeliggjøres i pakkeforløpene, og at pasientene tidlig får kartlagt sine rehabiliteringsbehov, slik at dette ikke blir noe som tas tak i etter lang tid med plager og situasjonen gjerne er blitt mer komplisert.

Alle kreftpasienter bør få det rehabiliteringstilbudet de har behov for, uavhengig av hvor de bor. På sykehuset vil fagpersonell som fysioterapeuter, sosionomer, kliniske ernæringsfysiologer m.m. kunne hjelpe pasientene under behandlingen, med utgangspunkt i den enkeltes behov. På mange sykehus finnes det også tilbud som Vardesentre, Pusterom, lærings- og mestringssentre og egne dagrehabiliteringsprogram. Noen vil også ha behov for rehabilitering på rehabiliteringssenter etter at behandlingen på sykehuset er avsluttet.

Ved behov for mer generell rehabilitering kan dette ofte skje hjemme i kommunen. Her vil tilbudet variere, men de aller fleste har et tverrfaglig team med ansvar for rehabilitering. Frisklivsentraler og kommunale lærings- og mestringstilbud finner man i flere kommuner. Det finnes også andre rehabiliteringstiltak. Kreftforeningen syns det er viktig med utdannings- og arbeidsrettet rehabilitering. Et godt eksempel på et arbeidsrettet rehabiliteringstiltak er Raskere tilbake ved Radiumhospitalet. Det er et tilbud til enkelte diagnosegrupper og for pasienter som skal tilbake til arbeid. Der får man hjelp til å trene opp både kropp og kognitiv kapasitet, som begge ofte blir svekket under kreftbehandling. Det er gunstig både for pasienten selv, arbeidsgiver og samfunnsøkonomien som helhet.

 

« Rehabiliteringstilbud varierer veldig. Kreftforeningen mener at alle bør ha lik tilgang til lik rehabilitering. »

Rehabilitering er et komplekst felt. Det krever tverrfaglig innsats og samhandling både innad og på tvers av sektorer. Tilgang til og kvalitet på rehabiliteringstilbudet varierer veldig. Kreftforeningen mener at alle bør ha lik tilgang til lik rehabilitering. Området har dessverre gjennom mange år vært viet lite oppmerksomhet. Derfor er det gledelig at regjeringen har varslet en ny strategi for rehabilitering som skal komme i 2016. Denne skal vinkles på at flest mulig helsetjenester ytes i kommunene. Det vil kreve økt kompetanse, og det må sikres at et godt rehabiliteringstilbud er etablert lokalt før pasienten utskrives fra spesialisthelsetjenesten. Det vil også kreve tydeligere ansvarsfordeling og samhandling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Men viktigst av alt er at Helse-Norge må legge til rette for at rehabilitering tar utgangspunkt i pasienten selv. «Hva har du behov for?» skal helsepersonell spørre pasientene om, og i pasientens helsetjeneste skal pasienten være med på å definere hva en kan klare på egen hånd og hva en trenger hjelp til.

Det finnes enorme mengder ubrukte ressurser blant mennesker som har eller har hatt kreft, og som ikke har fått den rehabiliteringen de trenger. Vi håper at konkrete tiltak og midler til å styrke rehabiliteringstilbudet ­følger strategien – sammen med vilje til å satse på menneskers livskvalitet og arbeidslyst. Pasientene i pasientens helsevesen står klare til dyst. Nå må resten av Helse-Norge følge etter.