Mitt privilegium - og en nystartet temakafe

Nylig åpnet Kreftforeningen temakafe på Frøya. Sykepleier Tove fikk være en del av det, og trekker frem det fine med å dele erfaringer og kunnskap, på tvers av aldersgrupper.

- Det er et privilegium å få være sykepleier, sier Tove.

Jeg brenner for en sak, og det er det heldigvis mange som gjør. Aller best er det når noen gjør noe med det, sånn som på denne dagen. Jeg fikk være tilstede da representanter fra Kreftforeningen, sammen med Frivilligsentralen, ønsket velkommen til nystartet Temakafe på Frøya, i Sør-Trøndelag. Det ble ei sterk og varm stund. Lokal leder for årets innsamling gjennom Krafttak mot Kreft i år holdt en tale som rørte oss alle.

Den reflekterte og modige ungdommen vi har, gir oss håp for framtida, og engasjerte voksne bidrar med kunnskap, kløkt og livserfaring.

Ungdommen vår har også erfaring med kreft, dessverre, og jeg tror at mange kjente det litt ekstra i magen og  hjertet i dag.

Vi fikk høre om Vilde, som hadde leukemi, og som døde i fjor, da hun selv skulle være russ.

Jeg engasjerer meg i alle mulige slags diagnoser og livssituasjoner, men hjertet mitt banker bittelitt ekstra for kreftsykepleie og lindrende behandling.

Det som er fint, er at kunnskapen og erfaringen er overførbar til alle pasientgrupper. Vi er jo bare mennesker. Eller nettopp derfor.

I fjor samlet russen inn massevis av penger til kreftsaken, og i år klarte de å slå fjorårets rekord ned i støvlene.

I takketalen sa russen at øya vår, Frøya, ble hardt rammet i fjor, og at de også dette året fikk en påminnelse om hvor skjørt livet er, da en medelev fikk en svulst på hjernen. Midt i russetida. Men den var heldigvis godartet og lot seg operere bort.
De ba oss om å huske, og de ba oss om å fortsette å gi. For vi har ingen å miste.

Jeg håper at temakafeen kan bli et varmt møtested for de som på en eller annen måte er rammet. Et sted der både latter og gråt sitter løst, og et sted der alle kan føle seg velkommen.

Kanskje er du syk, eller har vært det. Kanskje har du mistet noen. Kanskje er du pårørende. Kanskje er du sykepleier eller helsefagarbeider, med lyst til å bidra.

« Jeg håper at dette kan bli et åpent møtested, der vi har sjanse til å ivareta den som behøver det. »

Kanskje kan vi også gjennom denne felles plattformen styrke samarbeidet mellom sykehus og distrikt, og kommunene i mellom.  Jeg håper at dette kan bli et åpent møtested, der vi har sjanse til å ivareta den som behøver det.

Dessuten handler det ikke bare om å få sjanser. Vi må skape sjanser selv, og vi må finne arenaer å møtes på, der vi kan utveksle kunnskap og erfaring. Vi må gi, og vi må gjerne dele raust av det vi har lært. Vi må lytte til de som har erfart det på kroppen, for det er de som vet best.

Det er alltid lærerikt å lytte.

Derfor kan en sånn møteplass være en kjærkommen oase. Tenk så fint det er å ha et rom der alle kan puste fritt, og et rom som er stort nok til å ha plass til alle slags tanker og følelser. Et sted for læring og vekst, der viktige tema kommer på banen. Det er lov å spørre om alt, og det er lov å være stille.

Kanskje kan du løfte stein for stein ut av ryggsekken, så veien blir lettere å gå. Livet er aldri bare lett, men det hjelper ofte å dele. Og det hjelper at folk gir, sånn at det kan forskes videre på kreft.

Med nye og bedre behandlingsmetoder er vi bedre rustet til å krige, selv om det ikke er en kamp. Ingen taper kampen mot kreft, for det finnes ingen kamp. Men det finnes mange tapre krigere, og det berører hjertet mitt hver eneste gang. Jeg lærer aldri, heldigvis. Det er en hårfin balanse mellom å være profesjonell og privat, og den balansekunsten tror jeg at jeg mestrer. Selvfølgelig ramler jeg av lina noen ganger, og slår meg hardt, men da er det viktig å fokusere.

Klatre opp igjen, se framover, og være der for den som behøver det. Når jeg kjenner at det blir litt stritt, så sier jeg alltid til meg selv at det ikke er jeg som er syk. Det er ikke jeg som er pårørende. Det er ikke jeg som kjenner bunnløs fysisk og psykisk smerte. Det er bruker og pårørende jeg skal være helhjertet tilstede for. Det er mitt privilegium som sykepleier, selv om jeg vet at det høres litt rart ut.

Måtte denne kafeen bli et møtested helt fri for dørstokker, og en stjernestund for den som behøver det.