En hyllest til mamma

Elise (23) mistet mammaen sin i kreft i vår. Her reflekterer hun over livet med moren og hvordan roller byttes om.

Elise mistet mammaen sin i vår.

Hun var der fra starten. Hun holdt meg varm, og hjalp meg å ta mine første steg. Hun tørket tårer. Hun børstet knær.

Hun kjeftet og smalt. Og bakte boller etterpå for å gjøre opp for alt.

Hun klippet håret mitt altfor kort. Hun mente det var praktisk, jeg mente jeg så ut som en gutt.

Vi la puslespill. Vi spilte kort. Helst Vri åtter, for det kunne hun best.

Hun ble mer stresset jo eldre jeg ble. Kunne ikke skjønne hvorfor jeg skulle ut på en fredagskveld, når vi kunne sitte hjemme og se “Beat for beat”.

Men hun lot meg gå, og hun tok imot vennene mine. Bakte, serverte og pratet. Pratet altfor mye, syntes jeg. Passelig, syntes hun.

Hun gråt da jeg flyttet og jublet hver gang jeg kom hjem. Jeg syntes hun ringte altfor ofte. Hun ville bare høre stemmen min.

Hun kom på besøk. Tok toget tretten timer hver vei. Hun likte ikke å fly. Men hun likte Bergen.

 

Så ble hun syk. Hun tok bussen alene til hver eneste stråling. Helt til hun mistet alt håret.

– Jeg ser ut som en gutt, sa hun.

– Praktisk, sa jeg.

Hun svelget tabletter. Hun kastet opp. Hun mistet kraften i armen og spilte Vri åtter med én hånd.

Så mistet hun kraften i beina, og jeg hjalp henne å ta sine siste steg. Jeg tørket tårer. Til slutt bar jeg kiste.

Nå feller jeg tårer hun ikke kan tørke, og tenker at jeg så gjerne vil høre stemmen hennes en gang til.

 

Elise er journalist i Bergens Tidene. Teksten har stått på trykk der.