- Når svaret ikke er det du håper

18. februar 2013 er en dag jeg aldri glemmer. En dag hvor jeg endelig tok steget. Et steg jeg hadde gruet meg for lenge, faktisk i mange år.

Stine (30) fikk påvist alvorlige celleforandringer etter celleprøve. Nå oppfordrer hun alle jenter til å ta prøven hvert tredje år.

Stine (30) fikk påvist alvorlige celleforandringer. Heldigvis bestilte hun time til celleprøve i tide. Hun deler sine erfaringer her.

Jeg hadde blitt oppfordret mange ganger til å gjøre det, men jeg turte rett og slett ikke. Jeg synes det var skummelt, kanskje til og med litt ekkelt. I stedet valgte jeg å overse det, bare glemme det. Inntil en dag… En venninne sa til meg at hun hadde celleforandringer, heldigvis av den milde typen som antageligvis vil gå bort av seg selv. Oi, tenkte jeg. Min venninne, celleforandringer. Tankene begynte å surre. “Tenk om jeg også har det“. Jeg satte meg ned og begynte å søke: celleforandringer, livmorhalskreft, konisering, HPV. Ord jeg absolutt ikke hadde hørt om før, men allikevel som hørtes så alvorlige ut.

I en alder av 27 år valgte jeg å bestille time til min første gynekologiske undersøkelse. Jeg ville ikke, men jeg følte jeg måtte. Det skulle vise seg at det var det mest fornuftige jeg noen gang har gjort.

Timen kom og jeg gruet meg. Jeg hadde skikkelig vondt i magen, men det måtte gjøres. Jeg hadde valgt en lege jeg hadde hørt endel positivt om og som visstnok skulle være veldig dyktig. Timen var overstått og jeg skulle få svar innen en uke.

Fem dager etter ringte legen. Han fortalte at jeg hadde celleforandringer og at jeg måtte komme tilbake for en grundigere prøve. Ny time ble satt opp. Den nye prøven, biopsi, skulle sjekke hvilken grad av celleforandringer jeg hadde. I beste fall hadde jeg grad 1 som i de fleste tilfeller ville gå over av seg selv. I verste fall hadde jeg grad 3 hvor operasjon var nødvendig.

Ventetiden på svaret var lang. Jeg ble mer og mer nervøs og tankene løp løpsk: “tenk om…hva om…har jeg kreft?”.

Ny telefon fra legen, svaret var kommet. Han ønsket at jeg skulle komme inn til en samtale samme dag. Hjertet banket fort og hardt. Jeg begynte å skjelve i hendene og pusten gikk fortere. Hva nå?

Under samtalen med legen fortalte han at jeg hadde celleforandringer grad 3. Den mest alvorlige graden. “Forstadiet til kreft” kalte han det. Det var det eneste jeg husker fra samtalen var at han roste meg for at jeg hadde bestilt time da jeg hadde. Hadde jeg ventet lenger kunne det ha utviklet seg til kreft.

Jeg måtte opereres.

Etter bare to uker fikk jeg time til operasjon, konisering som det kalles. Enda en gang kom nervene, sterkere enn noen gang. Jeg ønsket bare å bli ferdig med dette! Jeg hadde aldri vært innlagt på sykehus, jeg hatet sprøyter og var engstelig for hvordan dette ville gå og hva som ville skje etter operasjonen.

Ville jeg bli frisk?

Operasjonen var vellykket og legene mente de hadde fått fjernet alt av det området de skulle. Ved konisering fjerner de nemlig en kjegleformet bit ytterst på livmortappen. Det er der celleforandringene sitter.

I tiden fra operasjonen og til i dag har jeg vært inne til faste kontroller. Det har vært veldig betryggende å vite at man blir tatt hånd om og fulgt opp. Ventetiden på svarene har vært nervepirrende hver gang. Men 22. april 2015 kom det endelige svaret, svaret jeg hele tiden hadde håpet på: Etter to år ble jeg erklært frisk!

Jeg valgte til slutt å teste meg. Jeg fikk svaret. Svaret jeg absolutt ikke hadde håpet på. Svaret ingen håper på, men som allikevel over 25 000 norske kvinner får beskjed om hvert år. De fleste av disse får milde celleforandringer som forsvinner av seg selv, mens noen får den mer alvorligste graden og i verste fall utvikler livmorhalskreft.

Kreftforeningen opplyser at andelen av jenter mellom 25-29 år som ikke tester seg er 70 000 i året!

Dette bekymrer meg og jeg håper at jeg med min historie og dette innlegget kan motivere og inspirere andre jenter til å ta sjekke dere før det eventuelt er for sent.

#sjekkdeg