Cathrine (21) hadde eggstokkreft. En kreftform med diffuse symptomer som kan være vanskelig å oppdage. Legen trodde hun hadde urinveisinfeksjon.
Vi alle kjemper samme krig, på hver vår plass.
Krigen til oss med eggstokkreft begynner på legekontoret, hvor enkelte ikke blir trodd eller blir avfeid fordi symptomene er så diffuse. mange blir sendt hjem med antibiotika mot urinveisinfeksjon eller betennelse på eggstokkene, eller sendt hjem med beskjed om å endre kosthold, fordi det kan være mat vi reagerer på som gjør at vi føler oss oppblåst til en hver tid.
Å ha vondt i eggstokkene er vel ikke så unormalt? Og hvorfor er det slik idag, at når vi som enda er ung ønsker å ta en celleprøve, blir vi snudd rundt i døren hos legen? Før var en helt vanlig gynekologisk undersøkelse standard prosedyre før man fikk utdelt prevensjon. Stadig hører jeg om folk som kommer bekymret til legen, men ikke får ta verken celleprøve eller mammografi.
Vi må lære oss og kjenne etter. Legge de små problemene som kanskje er hverdagslige sammen og lytte litt ekstra til kroppen vår. For min del begynte det med en betennelse på eggstokkene, men etter en full antibiotikakur og uten tegn til bedring, fikk jeg en følelse av at noe var galt, så jeg måtte dra i retur til legen. Denne gangen ble jeg henvist videre til gynekolog for å ta prøver. Det var ikke planlagt å ta en celleprøve, og jeg måtte selv be om det.
Jeg dro så videre til ultralyd for videre utredning. Gynekologen kunne fortelle meg at det så ut til at jeg hadde cyster på begge eggstokkene.
Etter ultralyden fikk jeg CT av mageregionen, og det tok ikke mange dager før jeg fikk telefon fra UNN i Tromsø med innkalling til utredning.
«Cathrine, du er her fordi vi tror du har kreft.» I det han sa ordene satte jeg opp en vegg. En vegg som sperret alle følelser, jeg følte ikke sorg, sinne eller lykke. Jeg kjente meg likegyldig. Legen følte nok at han pratet med en vegg eller en stein, de eneste responsene han fikk av meg var ja, nei eller ok. Blodtrykket mitt var høyt, så kroppen reagerte nok på beskjeden.
Ultralyden viste at jeg hadde to svulster på begge eggstokkene, alle var mellom 7 og 11 cm store. Mitt eneste mål var å overleve, og i heisen opp til hotellrommet vårt kunne jeg skrike litt, mens vi pakket. Aleksander, samboeren min, tok rundt meg å kunne fortelle meg at alt kom til å gå bra. Jeg ventet litt med å ringe mamma, og hadde egentlig vurdert å vente med å fortelle det til jeg kom hjem, for hvordan skal jeg fortelle min egen mor at jeg er alvorlig syk? Men jeg ringte. «Mamma.. De tror jeg har kreft..» Det ble helt stille i andre enden i noen sekunder før hun sa «Tuller du?». Jeg brukte lang tid på å prøve å vise mamma hvor sterk jeg var. For det er jeg! Først etter en god stund ringte jeg pappa, som hadde hørt det fra mamma. «Om det er noen som kan takle dette så er det du!» Pappa har rett. Det føltes som en evighet med venting på flyplassen og før vi endelig kom oss hjem.
Jeg har nå gått igjennom en fem timers operasjon, ti dager på sykehus og seks cellegiftskurer. Selv om jeg er friskmeldt, er jeg ikke frisk. Fire måneder etter avsluttet cellegift, kjemper jeg ennå med kroppen min. Jeg er så sliten at det er tungt å gjøre de daglige gjøremålene.
Så kjære alle kvinner der ute, kjenn på kroppen! Vær klar over dine rettigheter, og stå på ditt! Om du mistenker at noe er galt, så ikke gi deg. #kjennetter