Kategorier

Betydningen av ny teknologi

Hva gjør all tilgangen på kunnskap og informasjon med norske menn i 40-50 årene? Spørsmålet stilles av NTNU-forsker Siver Andreas Moestue. Han blogger om utviklingen innen diagnostikk og behandling de siste ti årene.

Ved NTNU gjør man i dag kliniske studier med kombinert PET- og MR-avbildning i pasienter der man mistenker tilbakefall av prostatakreft. Foto: Geir Mogen

 

Kunnskapen om prostatakreft har økt blant norske menn, mye takket være flere år med Movember-kampanjer. Det forskes også mye på diagnostikk og behandling av prostatakreft, norske leger må formidle svært avansert medisinsk kunnskap til pasientene.

Da jeg begynte som doktorgradsstipendiat ved MR-senteret på NTNU i 2008 forsket vi først og fremst på brystkreft. ”Det er ikke behov for å gjøre avbildning av pasienter med prostatakreft”, ble jeg fortalt. Pasienter med mistanke om prostatakreft ble som oftest utredet uten bruk av bildediagnostikk. I dag gjør vi kliniske studier (finansiert av Kreftforeningen og Movember) der vi benytter Norges mest avanserte medisinske instrument, en kombinert PET/MR-scanner, til å lete etter spredning av prostatakreft. Vi bruker MR-bilder til å styre biopsinåler slik at man kan hente ut vevsprøver fra akkurat det stedet i prostata der det er mest sannsynlig at vi vil finne en svulst. Den nye teknologien gir mer følsom diagnostikk, og vi oppdager derfor flere svulster enn før.

Diagnostikken utføres altså helt annerledes i dag. Samtidig har norske menn begynt å bekymre seg for prostatakreft på en annen måte enn før. I 2011, for eksempel, ble det utført over en halv million PSA-tester i Norge. Testen kan, i beste fall, gi tidlig indikasjon på sykdomsutvikling i prostata. I verste fall kan den lede pasientene inn i et langvarig forløp der man leter etter, men ikke nødvendigvis finner, en svulst i prostata. Dersom MR-bildene tyder på prostatakreft, er det fortsatt usikkerhet knyttet til hva slags behandling som vil være best for den enkelte pasient. Vi inviterer dem med på å ta vanskelige og alvorlige valg om behandling, uten å kunne si sikkert om de vil utvikle en dødelig sykdom eller om de har en «sovende» form de kan leve med resten av livet.

 

Siver A. Moestue er forsker ved NTNU. Foto: Geir Mogen

Vi ser altså at norske menns økende ønske om å ta ansvar for egen helse, kombinert med et mer avansert og høyteknologisk helsevesen, gir nye utfordringer. Som forsker er jeg selvsagt glad for at vi utvikler og tar i bruk ny teknologi. Skal kreftbehandlingen bli bedre, er forskning alfa og omega. Det hviler også et stort ansvar på forskere og helsepersonell når det gjelder å formidle kunnskap til pasientene. De må hjelpe til å håndtere store mengder komplekse forskningsdata.  Og vi snakker om mer enn bare prostata – dagens helsebevisste mann må bekymre seg om hva han spiser og drikker og hvordan og hvor ofte han trener, slik at han skal kunne forebygge både demens, hjerte- og karsykdom, fotsopp og hårtap. Spørsmålet er om mengden informasjon, og den økte tilgangen på informasjon, har gjort det lettere eller vanskeligere å være pasient?

Jeg tenker stadig på morfar – en hedersmann av den gamle skolen – som en gang på åttitallet tok meg på fanget og fortalte, med bekymret mine «jeg har fått pråstata.» I ettertid har det slått meg at han neppe visste hva en prostatakjertel er, og heller ikke at han alltid hadde hatt den. Hvor mye legen  hadde klart å forklare er jeg også usikker på. Men i all sin uvitenhet levde morfar godt i mange år til, og døde av hjertestans som en gammel mann.

Vi som er voksne menn i 2016 og går rundt og lurer på om vi har prostatakreft bør være veldig bevisste på hva vi ønsker å vite og ikke vite om helsa vår. Hvilke valg vi vil ta selv, og hvilke valg ønsker vi at andre skal hjelpe oss å ta? Vi må tenke godt gjennom hvem vi skal lytte til, og hvem vi IKKE skal lytte til når vi søker informasjon om alvorlig sykdom. Ellers lar vi tilfeldighetene styre livet vårt, og da har vi i prinsippet ikke kommet lenger enn på morfars tid.