Kategorier

Om det å være kreftpasient

- Jeg tenker annerledes om begrepet "kreftpasient" etter dette, sier Espen (51) når han ser tilbake på sommeren. Ferien ble annerledes enn andre sommerferier. Fra en sykeseng på Radiumhospitalet fikk han god tid til å tenke.

Tabuer knytter til det å ha kreft, har også preget meg, sier Espen

For meg ble sommeren 2016 kontrastenes sommer, på flere måter.

Den ene uken slanget jeg meg på terrassen. En øl. Eller to. Den neste uken: På et operasjonsbord, i en sykehusseng, eller klamrende til en gåstol.

Hva med deg? Du var kanskje på en fjelltopp i sommer? I en sydligere by, på en strand, ved et basseng, på et hotell eller i en båt. Hvitvin i et duggperlende glass. En kald øl. Et måltid servert av andre. Fremmede smaker. Nye smaker.

Jeg har ligget der jeg lå mens jeg skrev dette første gangen, i en sykehusseng. I time etter time. Jeg har drukket vann, juice eller kaffe. Servert i plast.

Men! Jeg kjenner ingen bitterhet. Ingen sorg. Intet sinne. Bare en konstatering av at livet lister seg fremover gjennom tornekratt eller sommerenger. Og kanskje er det sånn at uten dype daler, så nyter vi ingen fjelltopper?

Mens jeg lå på sykehuset begynte jeg å poste opplevelsene mine på Facebook. Noen tekster, men kanskje mest bilder. Da jeg begynte med bildene var det ingen dypere tanke bak det. Greia vokste til liv på grunn av kjedsomhet. Og et behov for litt digital omtanke. Jeg skulle bare være på Radiumhospitalet noen få dager, men oppholdet ble forlenget, dag for dag.

« Og kanskje er det sånn at uten dype daler, så nyter vi ingen fjelltopper? »

Jeg fant tid til å tenke litt over hva jeg stod i. Tabuer knytter til det å ha kreft, noe jeg må innrømme at har preget meg selv. Det skumle og ekle ved at din egen kropp forræder deg. Et stille bakholdsangrep.

Alle forteller om influensaen de hadde etter påskeferien i fjor. En gipset arm bæres som et triumferende vitnesbyrd om et aktivt liv.

Men kreft er liksom bare skittent. Noe urent. Noe vi gjemmer bort. Kreft er den stygge skyggen på et røntgenbilde. Kreft er det såret som ikke slutter å blø. Kløen som fortsetter å plage lenge etter at den skulle ha sluttet å klø.

Kreft er bare tap, er det ikke?

Nei, sånn er det ikke lenger. Og det ble min tredje beveggrunn for å dokumentere oppholdet på sykehuset. Takket være legevitenskapens enorme fremskritt klarer flere og flere seg på utmerket vis, så snart det himmelstormende sjokket over diagnosen har lagt seg og den påfølgende behandlingen er unnagjort. Akkurat slik vil det gå med meg også. Det er et liv etterpå. Et fint, godt, rikt liv når det hele er over. Ikke helt det samme livet, kanskje. Men nesten. Litt “same same, but different?”

Vi snakker bare ikke om det. Vi gjemmer det bort i de nære relasjonene. Bak gardiner som er trukket for, i lavmælte, nølende, langsomme ordvekslinger som bærer i seg spørsmål vi ikke stiller, men som vi likevel får svar på. Og vi har sympati med de uheldige andre. For det er aldri oss.

Gjennom personlige meldinger “på bakrommet” på Facebook ble jeg kjent med noen historier fra og om noen av de uheldige andre. Noen uheldige som slett ikke er så uheldige, fordi dagene deres er fargerike, fulle av smil, latter, gleder, bragder. Dager som ikke slutter å komme. Heldigvis.

Fotoalbumet mitt, som jeg på en lite overraskende måte døpte “Radium”, ble til en liten flik av denne fortellingen. En beretning om hvordan jeg, en temmelig gjennomsnittlig fyr, fortsetter livet. Livet etter diagnosen. Ikke helt det samme livet. Men alt annet enn et nederlag. Ikke noe trist og mørkt som må gjemmes bort. Bare en uventet sving på veien mellom her og der.

Som jeg skrev til alle vennene mine som ga så positiv respons underveis: “Jeg håper dere – som jeg – vil tenke annerledes om begrepet “kreftpasient” etter dette. Og at dere nyter dagene på en litt annen måte.”