Kategorier

Menn i sorg - maskulinitet settes på prøve

Hva vil det si for en mann å være modig og sterk? Mannsrollen har endret seg i stor grad de siste tiårene, men når det gjelder å forholde seg til vanskelige følelser, er det et stykke igjen, mener Torgeir W. Skancke, som selv har mistet en sønn. Han deler sine tanker i vår blogg.

Menn og sorg er det siste ingenmannsland, mener Torgeir W. Skancke.

Sorg, tap, tungsinn. Å gå på trynet og bli der. Nei, hvilken mann vil vel innrømme et nederlag? Det finnes ikke et fnugg av mandighet i snørr og tårer. Du skal reise deg, slå deg på brystet og komme «fryktelig tilbake».

I løpet av 16 år med et alvorlig sykt barn, er det ikke få mennesker jeg har rukket å ha kontakt med: i butikken, på jobb eller sosiale sammenhenger. Møtene har variert mellom de to ytterpunktene unngåelse og omfavnelse. Mest påfallende er forskjellene mellom menn og kvinner.

Ingen skal beskylde nordmannen anno 2017 for å være veik. Det finnes ingen grenser når det gjelder løyper, fjell og poler. Dørstokkmila derimot, er det siste kontinent som ikke er kartlagt av hardhauser.

Hva finnes vel innenfor døren hos en som har mistet noen, en som sliter psykisk eller vurderer å ta livet sitt. Her hjelper hverken isøks eller stormlighter, for hva kan jeg vel finne på å si?

Mitt inntrykk er at det finnes en generell, mannlig tilkortkommenhet overfor «det som er vanskelig å snakke om», som gjelder på tvers av samfunnslag, dannelses- og utdannelsesnivå.

Mannsrollen har endret seg stort siden den myke mannen landet med et brak for snart 50 år siden. Vi fedre ble med på fødsler, turte å trille barnevogn, og har etterhvert tatt ut en anselig mengde pappapermisjon. I dag finnes det tilstedeværende og omsorgsfulle pappaer i hopetall – som ikke er mindre maskuline av den grunn.

De siste årene har også forskjellige menn, som Geir Lippestad, Magne Hellander og Knut Røthe, alle fedre til alvorlig syke barn, tatt papparollen til nye horisonter.

 

Torgeir W. Skancke har også sin egen blogg: Sterkestreker.no

Sorg bearbeides alene
Men: Utfordringen gjelder fremdeles for Hvermansen, som ofte blir stående passivt i det ordløse landskapet. Mange menn trives utenfor allfarvei, i fjell og skog. Ødemarken kan være et ypperlig sted å bearbeide egen sorg på, men lite egnet for å støtte andre hvis disse befinner seg i byen.

Forleden tastet jeg inn søkeordene «menn» og «sorg» på Facebook. Av det lille som dukket opp var en gruppe med navnet «Menn og sorg», med 15 medlemmer. Det siste innlegget var et referat fra gruppens første og siste møte, postet i desember 2014: «Vi hadde første møtet i denne gruppen i dag. Dessverre ikke så mange som møtte, men vi som var der fikk oss en kopp kaffe og en god samtale.» (Som en kuriositet: Den ene som hadde klikket «liker» på innlegget var ei jente.)

«Når menn er stille, er det ikke fordi de undervurderer eller bagatelliserer følelser, men fordi de har mindre trening i å snakke om dette. Mange menn mangler rett og slett et språk for sorg og følelser», skriver Steinar Ekvik, i boken Ta det som en mann. Han er prest og har langt erfaring med sorgarbeid, blant annet ved Radiumhospitalet. Han beskriver hvordan kvinner gjerne formulerer seg mer emosjonelt, skildrende og omsorgspreget, mens menns språk er mer faktapreget, handlingsorientert og løsningspreget. Altså forskjeller som er godt egnet til å utfylle hverandre i en god relasjon, men som kan skape avstand i en dårlig relasjon.

Følelser var for sveklinger
En annen viktig målestokk er styrke. Rettere sagt definisjonen av den. I den tradisjonelle mannsrollen, der far lærte opp sønn i livets gjøremål, var det ikke plass til «føleri». Å kunne stå i kampen uten å vise følelser, var synonymt med styrke. Hvis du gjorde det motsatte, var du en svekling.

Steinar Ekvik poengterer at mange menn ville hatt nytte og glede av å omdefinere hva som er å være modig og sterk. Det er ikke få tilsynelatende «staute» menn som har rømt unna de vanskelige tingene, både fysisk og med alkohol og i selvmord.

«Det trengs mot til å gå gjennom sorgen og ikke utenom. Det kreves styrke og mot for å være til stede i et annet menneskes fortvilelse uten å komme med lettvinte forklaringer og kjappe avledninger (…)», skriver Steinar Ekvik.

Nytt land må erobres
Mannsrollen har endret seg i stor grad de siste tiårene, både i familien og i arbeidslivet. Når det gjelder å forholde seg til de vanskeligste følelsene derimot, er det et stykke igjen.

Vi menn trenger å erobre dette siste «ingenmannsland» og lære oss å beherske språket. Ingen andre kan gjøre det for oss – vi må tråkke opp løypene selv. Bare slik kan vi bane veien for en tiltrengt utvidelse av begrepet maskulinitet.

 

En lenger variant av denne teksten har tidligere vært publisert i Aftenposten