Kategorier

Hva har vi å tape?

Ole-Fredrik mistet mannen sin i 2015. Da sykehuset ikke hadde mer behandling å tilby, meldte spørsmålet om alternativ behandling seg.

Ole-Fredrik på en av sine ferier med Markus. Her i Kambodsja.

Da mannen min, Markus fikk beskjed om at kreften hadde spredd seg rett før jul i 2014, ble vi redde, sinte og fortvilet. Selvfølgelig. Hvem ville ikke blitt det? Det gikk fra vondt til verre. Nå kunne ikke sykehuset tilby helbredende behandling lenger, bare livsforlengende og lindrende.

Var det ikke noe vi kunne gjøre? Vi søkte på nettet og vi snakket med kreftlegen. Hun var fornuftig og beroligende og det eneste vi ble enige om i første omgang var at vi alltid skulle diskutere med henne, hvis vi ønsket å prøve ut en alternativ behandlingsform.

Også venner tok kontakt og tipset om den ene nettsiden etter den andre. Godt ment, men både vi og de stilte spørsmålet: Hvis Markus ikke kan bli frisk og sykehuset bare kan forlenge livet noen måneder – hvorfor ikke prøve et alternativ? Hva har vi å tape?

Vi valgte å ikke lete etter alternativ behandling. Vi hadde for mye å tape.

For det første tap av tid. Vi visste ikke hvor lenge Markus skulle få leve, men vi visste at det ikke ville bli lenge. Vi brukte tiden godt. Vi fikk planlagt økonomi, satt opp testament og snakket og snakket og snakket. Vi fikk noen gode middager hvor vi rolig kunne snakke sammen om vårt 31 års samliv. Vi kunne snakke om mitt kommende liv som enkemann.

Jo før jeg aksepterer at jeg skal dø, jo bedre er det, sa Markus. Vi fikk til og med tid til en liten kjærlighetstur til Tyskland. Tiden fra det ble konstatert spredning og frem til Markus døde i juli 2015 ble til gull for oss. Vi fikk tid til å møte døden sammen. Så forberedt som overhode mulig.

Vi hadde tapt mye om vi i stedet skulle brukt tid og krefter på å jakte etter et alternativ.

Det andre vi hadde tapt er sted. Hvis man velger alternativ behandling i utlandet og situasjonen blir forverret mens man er ute av Norge, risikerer man å dø i utlandet.  De fleste vil dø hjemme eller på nærmeste sykehus. At Markus døde på sykehuset der vi bor gjorde at venner og familie kunne besøke ham de siste dagene. Vi kunne sette opp en turnus så det var noen der døgnet rundt. Og jeg hadde leiligheten jeg kunne trekke meg tilbake til og familie og venner som kunne hjelpe meg. For det er forferdelig utmattende å følge sin kjære inn i døden. Du må ha hvile. Hva skulle jeg gjort om jeg hadde sittet alene på et hotellrom i utlandet?

Det tredje vi hadde tapt er økonomi. Å bruke hundretusenvis av kroner, kanskje sette seg i gjeld for å prøve alternativ behandling er forståelig når man er desperat. Men man må allikevel spørre om det er riktig at den som blir igjen skal håndtere en stor gjeld og økonomiske bekymringer i tillegg til sorgen.

Jeg skjønner godt at folk blir desperate og redde når sykehuset ikke lenger kan tilby helbredende behandling. Men pasienten blir ikke oppgitt. Det å gi lindrende og livsforlengende behandling er også behandling.

Vår kreftlege var klok, rolig og fornuftig. Hvis du kan kurere kreften ved å drikke en kopp urtete, så skal du selvfølgelig gjøre det – pleide hun å si. Problemet er at det ikke finnes noen qvikfiks. Dessverre.

I møte med døden blir vi vel alle mer eller mindre desperate. Det er nettopp derfor vi må treffe kloke valg. Det er mye å tape.